Jeg + eg = sant

Noen ganger er det artig å se tilbake. Tenke over hvor annerledes ting oppleves i dag enn for en del år siden. Et godt eksempel i denne kategorien er forholdet mitt til nynorsk. Det er ingen overdrivelse å si at jeg ble lite begeistret for dette skriftspråket, da jeg traff det i organiserte former gjennom sidemålsundervisning på ungdomsskolen. Jeg var absolutt blant dem som syntes dette var oppriktig bortkastet tid.

Dette fortsatte langt inn i videregående. Og den fraværende motivasjonen gjenspeilte seg på karakterutskriften. På ungdomsskolen klarte jeg riktignok en Meget godt, men på videregående sleit jeg meg til en 4-er i standpunktkarakter. Noe som ikke var veldig imponerende for den språkglade frøken Segtnan (som jeg den gang het). Men så, helt på tampen av videregående skjedde det noe. Et vendepunkt som i den beste novelle. Pappa’n min leste gjennom en av stilene som jeg hadde knotet sammen i en tentamen. Da han var ferdig med lesinga var beskjeden klar.

– Men Berit da, du må da ikke gjøre det så komplisert. Tenk på hvordan du ville sagt det på dialekt, så finner du mange av svarene for hvordan du kan skrive.

Det ble en døråpner for å mestre nynorsk, for å like nynorsk. Kvifor ble byttet ut med korfor, som var mye nærmere min dialekts koffer. Skule ble erstattet av skole. Me ble byttet ut med vi. I min streben etter å skrive mest mulig nynorsk, hadde jeg gått glipp av landsmålets muligheter for individuell tilpasning.

Fra da løsnet det. Så da avsluttende eksamen i nynorsk sto for tur, hadde jeg med meg et helt nytt alfabet i penalet. Og det igjen gjorde at det var langt lettere å stable en god historie på beina. En innsats som ble kronet med en 6-er.

Siden har nynorsk blitt en viktigere og viktigere del av meg. Da et vennepar i 2009 spurte om jeg kunne skrive en tekst til bryllupet deres med tema kjærlighet, var oppgaven i begynnelsen svevende og vanskelig. Men da jeg begynte å leike meg med nynorsk, dukket plutselig teksten «Kjærleik» opp.

I dag er jeg veldig tospråklig. Bokmål er absolutt mitt hovedmål når det kommer til hverdagen. Men når det skal skrives om ting som betyr veldig mye, følelser, livet og sånne store, fine, kanskje triste ting, så blir det veldig ofte i nynorsken jeg finner ordene som er nærmest det jeg har på hjertet. På denne siden kan du lese litt av det jeg har skrevet.

Jeg er så forferdelig glad for at pappa leste den stilen. Og hjalp meg inn i et helt nytt forhold med nynorsk. For det finnes så mye fint å lese på nynorsk. Som «Isslottet» av Tarjei Vesaas. «Menneske og maktene» av Olav Duun. Ja, egentlig alt av Olav Duun. Og navnebror Olav H. Hauge. «Det er den draumen», «Katten», «I dag såg eg». Dikt som jeg kan lese, og lese, og lese.

I går kjøpte jeg meg en ny nynorsk bok. «Mi briljante venninne». Den er riktignok skrevet av den italienske forfatteren Elena Ferrante, men oversatt til nynorsk av Kristin Sørsdal. Jeg har ikke lest noe skrevet av disse damene tidligere, så jeg gleder meg veldig til å bli kjent med både fortelleren Ferrante og nynorsken til Sørsdal.

Men først må jeg lese ferdig «Din godhet» av Linda Olsson.

Berit

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.