Hunting high and low

I gamle dager trente jeg på grunn av handball. For ingenting er artigere enn en handballkamp. Men verken forsvar, kontra eller angrep er moro om kondisen er elendig. Og skudd på mål krever stål i bein og armer. Derfor var det enkelt å trene både hjerte, mage og lår.

Så ble den siste kampen avblåst, og jeg manglet mening med svettinga.

En periode stanget jeg rundt i ei boble hvor kropp og utseende ble definert som et slags mål, men det var verken artig eller motiverende her i gården. Og motivert må jeg være. Ellers ramler det raskt ut i det store mañana-mañana.

De siste årene har jeg endelig fått definert to konkrete mål igjen. Ett kortsiktig og ett langsiktig, i beste målarbeids- og toppidrettstradisjon. For det er jo sånn proffene gjør det. Men det er nok også eneste likhet med den proffe måten å gjøre det på.

Kort i min mål-sammenhengen er årlig. For i gammel handballånd må det være en sesong å sikte seg inn mot.

Det langsiktige målet går i om lag 10-årslooper. Kanskje litt som OL funker på toppidrettsstjernene. Riktignok er ikke mitt langsiktige mål noe viktigere enn årsmålet, nesten tvert imot, men det er kjekt å ha noe langt der framme. For årene skal jo etter sigende gå fortere og fortere herfra og til the bitter end.

Vi tar korttidsmålet først: Molta!

Altså skogens gull. For når jeg i hverdagene trener sånn passe ujevnt og passe utrutt, er det den alltid kommende moltesesongen som bidrar til at jeg gidder. For jeg elsker – på den overdrevne måten – å plukke molte. Ja, egentlig elsker jeg nesten all type bærplukking – eller «ber» som vi sier på verdalsk. Og helt siden jeg kranglet med førskolelærer Marit i Vinne barnehage i 1988, om at jeg har «ber» i navnet (hun påsto at det ble skrevet «bær» og at jeg heller burde finne ord som «be» og «ri»), har jeg følt en helt spesiell forbindelse med bærene. De er litt meg, og de er på en måte mine. Denne be(r)settelsen tar sine klimaks hver seinsommer. Spesielt når moltesesongen nærmer seg, går det utover både nattesøvn og humør. Jeg går inn i en slags jaktmodus, og er superklar for hunting high and low. For det blir liksom ikke fred i sjela før bær generelt, og molte spesielt, er pakket ned i en av mine tre frysere.

Den største kraftanstrengelsen, altså molteturene, krever sin dose grunntrening. Det er akkurat som en handballkamp, eller kanskje som ei cuphelg: Mye, mye artigere når O2-opptaket er sånn nogen lunde, og ryggen sterk. Og alle vi som er seriøse molteutøvere vet at de beste molteturene er et stykke unna allfarvei. Gjerne med telt, soveposer og rikelig med næring presset ned i en overvektig fjellsekk. Og på toppen av en ok fysikk, trengs det psykisk styrke til å motivere hele laget med spillere fra 5 til 35 år. For det å sammen komme til myra langt der oppe, hvor moltene rødmer når de ser oss, ja det er det jeg visualiserer når jeg løper på tredemølla mens barna sover og mannen er på et eller annet politisk møte.

Det nevnte 10-årsmålet er høyaktuelt i disse dager. For jeg bruker å si at jeg trener til moltesesongen – og HUNT. Altså Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag som jeg snart skal bidra i for tredje gang. Første gang for min del var UngHunt på midten av 1990-tallet. Så ble det HUNT3 i 2007, og på mandag er endelig HUNT4 klar for å ta imot oss verdalingene også.

Men nå skal det innrømmes at jeg er langt utenfor sesong. Og det aller, aller fineste er at akkurat det er null stress. I motsetning til toppidrettsutøverne, som trener iherdig for en formtopp til det store målet, er nemlig 10-årsmålet mitt så mye rausere. Til HUNT er jeg like velkommen uansett. De vil ha blodet mitt, og beintettetheten min, og mange andre kroppslige rariteter uavhengig av hvordan ståa er.

Et fint OL med andre ord. Og uansett individuelt resultat blir alle vi som deltar med på vinnerlaget. Gjennom at vi bidrar med forskningsmateriale som garantert vil sørge for svære meritter og viktige oppdagelser i framtida.

Og så ser jeg allerede fram til brevet jeg får i etterkant. En ny statusrapport jeg kan ta med inn i mitt videre folkehelsearbeid på privaten. For jeg har brevet fra 2007 liggende parat til en liten personlig sammenligning. Da skal jeg sjekke hva som har skjedd med O2-opptak, beintetthet og kolesterol i løpet av det siste tiåret. Det blir jo nesten et slags grunnlag for evaluering. Og kanskje justering.

Men en ting er sikkert. Molta blir med videre.

Av Berit Fikse

Innlegget er skrevet på oppdrag fra lokalavisa Innherred og sto på trykk i papirutgaven lørdag 3. mars 2018.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.