Januar. Nytt år, nye sjanser. En hel bunke med blanke ark – og fargestifter vi velger selv. Eller ei dør inn i en ny begynnelse – for å ta en snei innom den greske guden Janus som årets første måned er oppkalt etter.
Og det er nå vi gjerne begynner med alt vi har latt skure og gå de siste ukene. Vi tar en «hvit måned», finner fram joggeskoene og tømmer kakeboksene i matavfallet. Eller forresten: Forhåpentligvis har vi snart sluttet med det siste, i takt med at matsvinn har fått en stadig større oppmerksomhet, både i de 1000 dagligvarebutikker og heimer.
Uansett. I et historisk, men også globalt perspektiv: Vi er heldige. For verden er brutal. Mens vi knyter skoa og løper i vei, ligger jevnaldrende til våre barn og barnebarn bak de tynne teltdukene på de greske middelhavsøyene. Med hovedrollene i en flyktningkrise vi later som vi har handtert.
I oppløpet fram til julefeiringen besøkte VGs reporter Ingeborg Huse Amundsen flyktningleiren Moria på Lesvos. Leiren som er delfinansiert av norske myndigheter, og som Listhaug var innom i juli 2016. Den gang hun hoppet i Middelhavet i overlevelsesdrakt. En leir som greske myndigheter halvannet år senere ikke ønsker vi skal se innsiden av.
VG-Amundsen og hennes fotograf tok seg inn gjennom et hull i et gjerde. 30. desember skrev hun blant annet følgende på vg.no: «Jeg har en nyhet med meg i julebagasjen: Det er fortsatt flyktningkrise.»
Moria-leiren skal være bygd for 2330 mennesker, men ifølge Leger uten grenser «feiret» rundt 5500 mennesker jula der. I hygieniske forhold som gjør at diaré, lus og innvollsparasitter hadde glade romjulsdager. NRK kunne 2. juledag melde at rundt 40 prosent av flyktningene i Moria-leiren er barn. 432 av dem enslige mindreårige. Altså gutter og jenter under 18 år, uten en mamma eller pappa til å passe på seg.
Det finnes kanskje ingen quick fix på flyktningkrisen. Det hjelper verken med ananaskur eller kjøttfri måned. Men barna som vokser opp i disse forholdene trenger at vi bryr oss. De fortjener at vi bryr oss. For dette er Europa i dag. Dette er «å hjelpe dem der de er» i praksis. Vi må da kunne klare bedre i 2018?
Midt oppi dette er det mange som fortjener en hjertevarm takk. Alle dere som har brukt tid og krefter de siste årene på å reise til stedene hvor flyktningkrisen er på sitt mest visuelle. Til å bry dere med mer enn ord. Til å gjøre noe. For alle disse menneskene, for alle disse barna. I utlandet, men også her heime.
For flyktningene er ikke bare på de greske ferieøyene. Mange har heldigvis kommet seg til nye land hvor de nå forsøker å bygge opp nye liv, nye hverdager, nye naboskap. Noen få har fått komme til Verdal.
I jula var jeg så heldig å bli invitert i et juleselskap på tvers av religioner, på tvers av kulturer. Og jeg fikk prate med ei syrisk dame som nå er fersk verdaling. Mens barna våre leika gjemsel og natursti, snakket vi om maten vi hadde tatt med til denne kurvfesten, om jul og nyttårsfeiring, om Id og Ramadan. Om spørsmålene i den norske statsborgerskapstesten. Om Tour de Ski og lynsjakk. At kyr som ikke har blitt mødre, i det norske språket kalles kviger.
Men også om at hun hadde mistet to av sine søsken. Den ene under Assads bomber. Den andre i et angrep av IS. For selv om jorden kanskje er deilig, kan menneskene være grusomme. Vår art har en enestående evne til å skape dødelige nabolag, hvor flukt er eneste alternativ.
Mens mamma’n fortalte med alvorlig og lav stemme om ferden til Norge, kunne den lille jenta hennes le i leiken i ei stue i Verdal. De kom seg vekk, og gjennom det trange nåløyet til Norge.
På mange måter er dette juleselskapet en av mine viktigste opplevelser i 2017. Jeg har så godt av perspektivet, av bekjentskapet. Men også av å merke at vi kan faktisk gjøre noe, i Verdal. Jeg kan bry meg. Her og nå.
«Verden trenger godhet og fred», sa den ukrainske kvinnen som NRK hadde med i et av sine innslag 1. nyttårsdag. I et land hvor ordet «godhet» de siste årene alt for ofte har blitt ledsaget av kontrasten «tyranni», var det så fint å se den ukrainske dama tilføre ordet verdighet igjen. Og mens vi venter på freden; la oss bruke 2018 til godhet. På greske øyer. I trønderske kommuner. Der vi er.
Godt 2018!
Berit Fikse
Innlegget er skrevet på oppdrag fra lokalavisa Innherred og sto på trykk i papirutgaven lørdag 6. januar 2018.