Jul med Klatremus

I år gleder vi oss nesten like mye til 1. juledag som julaften i heimen vår.

Og det er ikke tradisjonen tro. Men på selveste 1. juledag viser Verdal Kino Dyrene i Hakkebakkeskogen. Basert på Thorbjørn Egners bok, som er favoritten over alle favoritter for våre små. Både i papir- og lydbok. Jeg overdriver ikke når jeg påstår at den er lest fra start til slutt minst 15 ganger det siste året. Og at cd-versjonen er spilt over 50 runder.

Det var ikke kjærleik ved første blikk.

I 2015 forsøkte vi å lese boka flere ganger. Men den er kanskje litt treigere i starten enn for eksempel Folk og røvere i Kardemomme by, så gjentatte forsøk endte med at mamman ga opp etter to-tre sider. Spesielt toåringen syntes det ble mye tekst.

Men i adventsdagene i 2015, da treårsdagen nærmet seg, kom omsider gjennombruddet. Og da vi kom skikkelig i gang, ble vi raskt dus med Egners fornøyelige, men dramatiske skog.

Jeg hadde helt glemt hvor fin og sterk boka er. Og med budskap som absolutt står seg i 2016. Om hvor viktig det er at beboere i et hvilket som helst samfunn lager felles kjøreregler og samarbeider. Bare på den måten kan alle føle seg trygge. Bare på den måten kan man i fellesskap løse store problemer som oppstår. Bare på den måten kan den som i utgangspunktet virker som det store problemet, bli helten som bidrar til å berge vesle Brumlemann.

Men i tillegg til de store spørsmålene, som i alle fall treffer mamman midt i magen, bugner det av små, artige episoder. Om dobbeltpeprete pepperkaker, flyvende bestemorsmus og en barnevakt som sovner lenge før trekløveret han passer på. Krydret med artige sanger framført med det nebbet mora har. Grønnsakspisersang skaper stemning nesten på høyde med Tante Sofies sinte vise.

Det er ganske fantastisk at ei bok som ble skrevet på 1950-tallet fungerer såpass godt for barn født 60 år senere. For det er lett å anta at dagens barn ønsker noe annet. Noe nytt. Og at det må være fancy og actionfylt og superkult, helst med tiara og lyssverd. Men barn er som oss andre, nemlig svak for en god historie.

Det er så mye underholdning i ordene og tegningene til Thorbjørn Egner. Og så liker jeg at det er så mye håp. Håp om at ulike mennesker – og dyreskikkelser – på tvers av forutsetninger og forskjeller, skal klare å finne ut av det å leve sammen. Om ikke i lykke i alle sine dager, så i alle fall side om side, på en måte hvor vi ikke ødelegger hverandre.

Kanskje finner vi litt av årsaken til dette i tida som forfatteren var i da han skrev bøkene sine. Det var da 2. verdenskrig startet at Thorbjørn Egner, den gang en tobarnspappa som med årene skulle bli far til fire, sa opp reklamebyråjobben sin og begynte å skrive litteratur for barn på heltid. Og i årene han skrev sine velkjente historier, fikk han først se hvordan verden gikk av hengslene. Deretter etterkrigstid. Med feiring, men også forsoning. Og kanskje berører han litt av dette på sin underholdende måte.

I Folk og røvere i Kardemomme by blir vi med på forvandlingen av Kasper og Jesper og Jonatan. På sin reise fra skumle røvere, via heltemot i tårnbrannen hos gamle Tobias, til liv som brannsjef, sirkusdirektør og baker. Litt av den samme dramaturgien finner vi også i Hakkebakkeskogen. Mikkel Rev skremmer og spiser som best han kan, før han ved bokas slutt bruker sin revenese til å lukte seg fram til stedet hvor kidnapperne har gjemt Brumlemann. For i Thorbjørn Egners univers går det an å gå fra vond til god. Det er håp, også for slemmingene.

Jeg tror denne dimensjonen bidrar til at historiene hans fortsatt gjør godt. Refleksjonsøvelsen han lurer oss med på. For også i vår tid er vi flinke til å generalisere. Flinke til å stemple enten eller. Flinke til å sette i bås. Oss og dem. Istedenfor å se på mulighetene som oppstår dersom vi blir kjent på tvers av båsene.

Derfor ser til og med mora i familien fram til 1. juledag. Selv om julefred i heimen skal få vike for kinosal med popcorn og smågodt. Langt fra mine tradisjonelle tanker om hvordan en 1. juledag kan og skal brukes. Men det får bare være når Egner er på plakaten.

For alle som ønsker å holde 1. juledag kinofri, er det visstnok førpremiere neste helg. En ypperlig mulighet til å få en pust i julestribakken. Men selv venter jeg til «Nå har vi vaske golvet og vi har børi ved». Da blir det perfekt å sette seg – også for mora.

Berit

Innlegget er skrevet på oppdrag fra Innherred og sto på trykk i papirutgaven lørdag 10. desember 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.