Frihet eller fritt vilt?

8. mars 2015. Hva blogger man om på en dag som denne? Etter litt fram og tilbake kom jeg på at jeg kanskje kunne dele et gammelt kåseri med dere, om «Kvinners rettigheter i Norge i dag» som jeg holdt under et møte i Verdal unge sanitetsforening 29. april 2014. Det meste er fortsatt like aktuelt. Riktig god 8. mars til alle der ute!

*

Når hadde du rett sist? Sånn skikkelig rett uten å få rett? Og gjerne i heftig diskusjon, kanskje med det motsatte kjønn? Som mamma til en 3-åring blir det i alle fall mange vendinger hvor det ikke bestandig er like lett å få viljen sin, verken for den ene eller andre parten. Som i går kveld. Legging. To barn, ei mamma – og en pappa på møte. 3-åringen merket kanskje at mamman var smågira på å få lagt i en fei, hun hadde tross alt et kåseri som var en del linjer unna å være ferdig. Så da jeg lå på siden hans og latet som jeg var kjempetrøtt, og sa for fjerde gang at nå måtte han legge hodet på puta og lukke øynene, var beskjeden tilbake krystallklar:

Det e æ som bestemme på romme mett. Æ bestemme legginga mi. Du kan bestem i storsenga!

Det skal jeg hilse faren hans med. 3-åringen sovnet til slutt, og her står vi altså.

Kvinners rettigheter i Norge. Ja, hvor skal man begynne? For på den ene siden har vi «alt» og mere til, spesielt når man tar på seg historiske – men også globale briller. Samtidig er det i et innlegg som dette fristende å peke på noen utfordringer. For den som tror at framtida nødvendigvis blir som nå – eller bedre av seg selv, tar feil. Det eneste som er sikkert, som dansken Poul Henningsen sier: «fremtiden kommer av seg selv, fremskrittet ikke!»

Hva er egentlig en rettighet? Jo, vi kan se på det som den friheten vi opplever å ha. Vi har de formelle juridiske rettighetene, men i rettighetene våre bestemmes også av de frihetene som omgivelsene gir oss. Og det er naivt å tro noe annet enn at menneskene rundt oss påvirker våre opplevde rettigheter. Og for å være konkret: Som småbarnsforeldre har vi i dag rett til å dele foreldrepermisjonen mellom mor og far akkurat som vi vil, men ofte er det mange synsere som mener noe om hvordan vi egentlig bør gjøre det, og som kanskje også er med på å avgjøre for en del. Det kan være familie, arbeidsgivere eller kanskje nabokona.

Og som foreldre er vi, gjennom det vi sier, men aller mest det vi gjør, med på å skape den friheten som barna våre tar utgangspunkt i. Og her gjelder også de små tingene. For dersom også jeg hugger ved, viser jeg både dattera vår – og sønnen – at det også er noe kvinnfolk kan gjøre. Og det bør prøves – makan til tilfredsstillelse som når øksa sklir ned gjennom en vedkubbe bør ikke overlates til gutta.

Kalenderen viser 2014 og med det har Norge plutselig et veldig felles fokus på 1814. 1814. Forholdsvis nettopp om vi tenker historisk på universet. Åtte år senere, i 1822, ble tipp-tippoldemora mi Beret født. Det høres forferdelig lenge siden ut med flere tipper, men for å sette det i kontekst: Farfaren min kjente «gammel-besta» godt – han var 13 år da hun døde.

Beret levde i nesten 105 år og fikk være med på en revolusjon i kvinners rettigheter i Norge. Fra å bli født som et umyndig kjønn som først var eiendelen til sin far, så sin mann – eller menn som det blir riktig å si i Beret sitt tilfelle.

Da Beret døde i 1927 var hun bygdas eldste. Hun hadde på gammeldagene opplevd å få stemmerett, og i løpet av et langt liv sett at kvinners rettigheter hadde blitt noe helt annet enn da hun var barn. Kvinner hadde fått lik rett til å arve sin far – da hun ble født arvet sønnene dobbelt så mye -, vi hadde fått lov til å tjene penger og etter hvert bestemme over inntektene selv, ordning med permisjon med lønn de første 6 ukene etter fødsel hadde kommet på plass som behovsprøvd ordning, og kvinner kunne bli valgt inn i politikken og stemme. Vi hadde fått adgang til å bli professorer, distriktsleger og jammen også statsråd – for å nevne noe.

Alt dette tipper jeg hun satte pris på som mor til tre barn – alle døtre, mormor til ni jenter, utallige oldebarnjenter og gud – eller kanskje min slektsinteresserte storesøster Anne – vet etter hvert hvor mange tippelitippoldedøtre.

Men det var ikke Beret som fikk på plass alle disse rettighetene. Fram til 1884 kom initiativene til utvidelser av kvinners rettigheter stort sett fra embetsmenn eller bønder på Stortinget. Og hør: Mye av grunnen til at vi for eksempel fikk lov til å begynne å jobbe for lønn var at kvinner ble sett på som billig arbeidskraft. I industrien fikk kvinner fra dag én halvparten av lønna til karene. Og motivet for å tillate kvinner å bli lærere på 1860-tallet var nettopp at de var kvalifiserte – og rimelige! Så lønnsskillet mellom kvinner og menn er ikke av nyere dato… Og det er berettiget når Norge, under høringen i FNs menneskerettighetsråd i går, fikk spørsmål om hva vi gjør med lønnsforskjellene som er i Norge i dag.

Tilbake til 1800-tallet. En annen årsak til at karene jobbet fram noen av «våre» rettigheter er såpass enkel som at også menn – heldigvis – får døtre, og mange embetsmenn som var fedre opplevde på kroppen at det hadde vært lurt om også dattera kunne få tjent penger og livnært seg selv.

Fra 1884 ble det et taktskifte. For da kom kvinnene for alvor på banen gjennom at kvinnesaksforeninger ble stiftet. Landskvinnestemmerettsforeningen ble stiftet i 1898 og denne foreningen fikk raskt medlemmer utover hele landet. Og det var denne foreningen, med Fredrikke Marie Qvam og co i spissen, som virkelig fikk fart på sakene. Og Fredrikke Marie Qvam er jo nettopp dama som også startet Saniteten.

I 1905 sto foreningen blant annet bak en underskriftskampanje til Stortinget. Resultatet var nesten 300 000 underskrifter fra kvinner som støttet unionsoppløsningen. Stemmeretten ble oppnådd i 1913 og arbeidet fortsatte også etter dette.

Hvor vil jeg med dette?

Jo: Det er viktig å vite hvor vi kommer fra, og at ingenting kommer av seg selv. Og vi som lever i dag har også et ansvar og en arv å ta vare på, nettopp slik at vi overleverer en verden hvor våre døtre får sine friheter.

Jeg skulle holde meg kort, sa storesøster Anne da oppdraget ble overlevert. Men litt friheter er hun jo, etter mange års søsterskap, vant til at jeg tar meg, så derfor skal vi nå ta en svipptur med noen av mine kjepphester.

Først kropp. Redd Barnas ungdomsorganisasjon PRESS, kårer hvert år Årets Gullbarbie. Ingen hederspris akkurat, den går nemlig til den aktøren som er best til å få ungdommer til å føle seg verst. Og da prisen for 2013 ble utdelt i februar 2014 var det firmaet Russedress som fikk prisen. Russedress er et firma som har fullt innpass i den offentlige skolen, gjennom at de selger russeklær. Over 4500 ungdommer deltok i kåringen, og i begrunnelsen het det at:

I reklamene sine bruker Russedress modeller som ser ut som Barbie og Ken til å fortelle ungdom at russetiden handler om sex og fyll. Skolene flyter over av russekataloger, noe heller ikke yngre elever kan skjerme seg mot.

Russedress stakk av med «seieren» foran Hennes & Mauritz, og Björn Borg.

Vi fortsetter med noen overskrifter fra media:

Strong is the new skinny (fitnessbloggen 9. jan 2013)
Se superstjernes ekstreme slankemetoder (seher.no 8. januar 2014)
Jentene pumper stumpen (Verdalingen.no 4. april 2014)
Jenters selvbilde er lavere enn før (barnevakten.no 12. mars 2014)

Og til slutt en sak på tv2.no sist søndag:
Nå er det 40- og 50-åringene som bruker penger på nye pupper

I beste sendetid – søndag kveld på internett – fikk to kilder fra det plastiske miljøet fortelle om all livskvaliteten de kan by på. Ingen andre kilder. Ingen lenke til forskningsrapporten som viser at det er 2-3 ganger flere kvinner med silikon som tar sitt eget liv. Ingenting om senskader og komplikasjoner som kan oppstå. Ingenting om faren for tap av følelse, eller komplikasjoner ved amming. Bare en konstatering av dette er løsningen – for å føle seg kvinnelig.

Og det er det kanskje for mange. Men. I mine øyne er det noe alvorlig galt med Norge i 2014. Som kvinne, og stadig mer for menn også, bombarderes du av innspill om at du aldri er bra nok. Alltid noe som må fikses. Og så lurer vi på hvorfor ungjentene våre sliter med selvbildet? Er det ikke egentlig ganske tragisk at vi skal se ut som vi er 22 til vi er 75? Og hvor mye begrenser ikke dette livet til så mange?

Mora mi har alltid spradet rundt naken for oss i nærmeste omkrets. Til hennes svigersønner – og ekssvigersønners – store overraskelse. For det finnes knapt kjæreste til døtrene på Søraker som ikke har truffet mora vår naken. Men hun har vært mer enn naken, om du skjønner. Hun har vært naken på den-naturligste-måten-i-verden-måten. Helt naturlig kvinnekropp, som ikke låser døra når hun er på badet, og som er av den praktiske arten og ikke orker å ta på klær om hun forflytter seg fra soverom til badet, eller omvendt. Og så har hun – siden vi var bittesmå antakelig, sagt at vi skal alle være glade i den kroppen vi har fått. Et mantra det ikke var enkelt å tro på i perioden fra barn til voksen, men jammen er det noe med det der med barnetroa. For i virvaret med alle krefter utenfra, som sier at du i alle fall ikke skal være fornøyd, så trumfer stadig oftere og sterkere mammas hjernevasking om at jo visst skal vi være fornøyde. Og vet dere – jeg har faktisk ALDRI hørt mamma’n min si en eneste negativ ting om kroppen sin. Hun har aldri vært på slankekur – som jeg har fått med meg i vært fall – mamma har bare vært mamma – min nakne, vakre mamma som absolutt ikke har sett ut som alle de kunstige kroppene jeg har sett andre steder, men en mamma som synes kroppen sin er topp.

Nå er jeg mamma sjøl. Til en gutt og ei jente. Som begge vil vokse inn i en verden med sterkt press om å være ditt og datt, og så litt mer datt før det er tilbake til ditt, datt og så tjo og hei. Og dette koster ufattelig mye tid og penger.

Men oppi dette skal de i alle fall ha ei mamma – som skal vise at kroppen de kommer fra funker fjell, en kropp som lever og leker – selv om leggene er bleike og dagene går. Og som likevel tillater seg å være fornøyd. Og så skal jeg gjenta det samme mantraet til det kjedsommelige. For vi må aldri tro at det ikke nytter. Og kanskje vil de også langt der framme huske at det er lov å være fornøyd med kroppen sin. Og det er ikke noe mål at vi alle skal se ut akkurat likedan.

Den andre kjepphesten er generalisering. Fantastisk provoserende synes jeg. Når noen sier sånn er verdalingene, sånn er polakkene, sånn er tiggere, sånn er gutter, sånn er jenter. Men for å begrense noe så kan vi se det sammen med kjønnsrollemønster. Som jeg sa i begynnelsen så handler rettigheter på den ene siden om det som er nedskrevet, på den andre siden om alle holdninger og kultur som vi omgis med. Og jammen må det sies at man skal tidlig krøkes om søt jente skal bli. Tidligere i år fikk barneklærleverandøren name it stor oppmerksomhet med sine bodyer til baby. Hvor den rosa hadde teksten hjerteknuser, den blå adm. dir. Kleskjeden tok kritikken lettvint, og sa at det var bare å kjøpe rosa til gutt og blå til jente om man ville. Og man kan kanskje le litt av dramaet rundt dette. Men faktisk så er det så langt – ganske så sant – at det er guttene som blir adm. dir.

85 prosent av toppjobbene i næringslivet i dag innehas av menn. Og når dette diskuteres i Norge i dag så sier man ofte at kvinner prioriterer annerledes, kvinner ønsker ikke ansvaret, osv osv.

Heldigvis – synes jeg – så ser vi at i politikken begynner det å være mange kvinnelige ledere. Det er kjempeviktig og betryggende med tanke på sterke stemmer i alle saker, men ikke minst i saker som berører oss litt ekstra. Som kvinners rett til selvbestemt abort. Eller problemet med voldtekt. 1 av 10 norske kvinner har opplevd denne ondskapen. Svært mange var under 18 år da det skjedde. Og dette var en annen sak som Norge fikk krass kritikk av under gårsdagens FN-høring. Børge Brende fikk klar beskjed om å dra hjem og ha større fokus på forebygging av seksualisert vold mot kvinner. For her er vi langt ifra gode nok.

I både kroppsfokuset og vold mot kvinner, må vi engasjere oss. Og det er godt å se at begge disse områdene er hovedsaker for den veldig viktig organisasjonen vår –  sanitetskvinnene.

Jeg kan ikke rekke over alt, tida flyr når kinnene blir røde, så tilbake til kvinnelige ledere i politikken. For det som er litt rart, eller artig – i alle fall verdt å dvele med, er at i USA og England er det omvendt. Der har kvinnene «inntatt» næringslivet som ledere i mye større grad enn politikken. Så også dette handler mye om kultur og det handler mye om å tørre å bryte noen tradisjonelle mønstre.

Den siste kjepphesten er deltakelse. For historien viser oss at det er fullt mulig med samfunn hvor kvinner blir bedt om å tie stille. Og om vi lar andre styre framtida, blir den ikke nødvendigvis som vi ønsker. Som et noe omtalt nylig kirkemøte. Ved neste korsvei må vi alle som fortsatt ikke har meldt oss ut av den norske kirke, bruke muligheten vår til å stemme fram de som skjønner at kjærlighet er vakkert og viktig uavhengig av kjønn. Og på stemmesedlene ved siste korsvei sto det i alle fall tydelig hva de ulike kandidatene mente.

Nok om det.

– Women be still. Women not talk. Det var det han sa til meg. Det var en fin og varm desemberkveld i 1999, og store deler av familien Segtnan var i Egypt. Dette var aller siste kveld vi var samlet, dagen etter skulle mamma og pappa reise videre, lillesøster Grete og jeg skulle hjem. Jeg var interessert i å runde av en guidet omvisning fordi vi heller ønsket å bruke kvelden sammen. Det syntes ikke den unge mannen i Egypt var noen god ide. Og det var da jeg tydelig prøvde å takke for oss, at han ba meg tie stille. Temperaturen ble, tro det eller ei, småheftig, og diplomaten av ei lillesøster jeg har brøt inn og sa:
– She is not angry, she is not angry.
Men det var jeg jo Grete.

Uansett. Det ble en OK avslutning og vi fikk en fin aften. Men slike opplevelser får man til å tenke over at verden er forskjellig, og vi må jobbe for de verdiene vi ønsker at skal være. Som jeg sa i begynnelsen. Framtiden kommer av seg selv. Fremskrittet ikke. Og for å trekke en linje tilbake til Norge på 1800-tallet – dersom noen grupper unnlater å delta, lar man andre bestemme over seg, da blir det kanskje slik at kvinner blir satt til det som menn synes er greit, jamfør billig arbeidskraft. Men om man ser over det med kjønn, så er deltakelse så mye mer. Dersom vi i Nord-Trøndelag ikke deltar i samfunnsutviklingen, så blir det andre områder, for eksempel Oslo-gryta, som bestemmer hva vi egner oss til. Osv. Osv.

Da jeg var barn fikk jeg en t-skjorte av min tante. På den sto det:
Snille piker kommer til himmelen. Vi andre kan nå så langt vi vil.

Kanskje jeg var 6. Kanskje jeg var 7. Den teksten har jeg alltid i bakhodet.

Tante kunne sikkert kjøpt en annen t-skjorte til meg, med en innskrift, som Live in the sun, love by the moon – for å sitere t-skjorter for jenter i samme aldersgruppe i årets kolleksjon hos H&M.
Jeg hadde nok husket den t-skjorta også.

Takk for meg!

 Berit Fikse

Et kåseri om «Kvinners rettigheter i Norge i dag» som jeg holdt under et møte i Verdal unge sanitetsforening 29. april 2014.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.