Å drepe ei humle

Jeg drepte ei humle i fjor.

Det var en av de aller første sommerdagene. En slik dag som egentlig er en vårdag, men så smeller sola til, samtidig som vinden tar en hviledag, og lar årstid bare være et navn, ikke innhold.

Verandadøra sto på vidt gap, og små og store i familien Fikse sprang ut og inn, og aller mest ut, for som så mange andre er vi ekstremt opptatt av å ikke gå glipp av et eneste minutt når været er i det humøret.

Jeg var på vei ut da jeg oppdaget den.

På golvet, like innenfor den nevnte døra. Den var feit og stor, men karret seg framover i slow motion. Det gikk sakte. Så sakte at det var litt for enkelt å gripe avisa som lå på bordet og kakke den i hodet. Men akkurat i det insektrefleksen min, for jeg må innrømme at det er som regel sånn alle insekter som inntar vår bolig behandles, med avisovermakten. Til og med små edderkopper, som min mor har nevnt for meg at det bringer ulykke å drepe. De skal visstnok bæres ut, for å være på den sikre siden.

Uansett, og tilbake til saken: Akkurat når insektrefleksen min har tatt fart for å gjennomføre slaget, slår det meg at det er ei humle som går, eller kanskje står, der nede på golvet. Ei humle! Og var det ikke slik at jeg hadde lest noe, eller kanskje skummet en sak på vei nedover newsfeeden i et eller annet sosialt medium, om at slike dovne humler, i begynnelsen av en sommer, ikke må behandles med vold, men med bananskall?

Men det er for seint.

Dasket med avisa blir riktignok av det for forsiktige slaget, men skaden er gjort, og det er ingen vei tilbake. Med en resolutt bevegelse legges avisa, mener det var Adresseavisen, på humla før foten sørger for at den lille får slippe mer pinsel. Feit humle, møter avis, møter fot. Den lyden.

Solskinnsdagen fikk raskt en ekkel bismak. Jeg gjorde et forsøk på å late som at «hallo, det var bare ei humle Berit», men litt senere samme dag skriftet jeg til naboen. En hageentusiast. Jeg prøvde meg kanskje på å legge det fram på en litt humoristisk måte, men vi ble raskt enige om at jeg skulle slutte å drepe humler. På den ikke-ironiske, dønn alvorlige måten.

Siden den gang har jeg lest meg litt opp på humler, blomster og bier, og har i alle fall begynt å forstå alvoret. Dersom vi ikke tar bedre vare på disse små skapningene, så vil de forsvinne. Og selv om humler og bier kan brenne en liten fot som løper barbeint i graset, så er de forferdelig viktige i arbeidet med å skaffe verden nok mat. En gjeng med utrydningstrua superhelter faktisk. Takket være sin superkraft pollinering, som det kalles på fint. Vi har humret over historien om blomsten og bien i mange tiår, men i vår tidsalder bør vi kanskje ta den mer bokstavelig. For uten bien, som humlen er en type av, blir det lite frukt og andre sunne, gode saker.

Som med så mange andre store spørsmål her i verden:

Det er lett å anta at såpass kompleks problematikk må noen andre enn lille meg ta ansvar for. Men det tok ikke mange minutter inn i mine selvvalgte studier, før flasketuten pekte rett mot fam Fikse. For det viser seg at hageeiere som oss, både har og bør ta, en viktig rolle i arbeidet for å berge humlene.

– Det viktigste hageeiere faktisk kan gjøre, er å la humla suse og la hagen gro litt vilt med løvetann og ugress. Hvis alle gjør sitt, vil det bety noe i den store sammenhengen, sa professor Totland i regjeringens lansering av kampanjen «Summende hager» i 2013.

Jeg skal ikke drepe noen humler i 2016.

I alle fall ikke med vilje. Og kommer det ei sliten, småtrøtt dronning inn verandadøra vår, så skal jeg gi henne bevertningen hun fortjener, i form av varsom innlosjering på et trygt sted, for eksempel en fyrstikkeske eller et tefat, hvor hun skal få tilgang til både søt drikke og en bit bananskall, eller en annen godsak jeg har for handa. For som Facebook-hiten Frode Rognes skrev i fjor, da han delte bildet av humla på et bananskall:

Alle vårhumler er nemlig dronninger og skal bygge samfunn. Redder du en humledronning om våren har du hjulpet naturen med hundrevis av humler og tusenvis av bær, frø og frukt. Det er fordelaktig med en solstripe når den skal lette.

Hvorvidt alt dette stemmer vet jeg ikke, men kanskje gjør det det. Jeg skal i alle fall høre etter. I sommer skal både løvetann og kløver få kose seg i plena vår. Og på baksida av huset har vi hengt opp et sånn nymotens humlehus fra Felleskjøpet. Her skal det jammen bli godt å være humle. For etter en dårlig fjorårssesong er vi redan for en ny start. I en summende hage.

Av Berit Fikse

Innlegget er skrevet på oppdrag fra lokalavisa Innherred og sto på trykk i papirutgaven lørdag 30. april 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.