Tanker etter nachspiel

Det var sommer, det var nach. Kvelden hadde starta med reunion for en gjeng med fellesnevner samme klasse på Verdal videregående skole. I grenselandet mellom seine nattetimer og morgengry hadde tematikken snubla inn på by og land. Og en tese om at det aller mest fornuftige for ei bærekraftig framtid, ville vært om vi alle bodde i blokk i en storby, minst på størrelse med Oslo. Det var argumenter for og mot. Det var røde kinn og flashing av studiepoeng og utenlandske studieopphold. Vi var unge og engasjerte, men hadde valgt forskjellig. Noen hadde dratt, noen hadde blitt igjen, andre kommet tilbake. Og til sjuende og sist forsøkte vi å finne ut hvem som hadde gjort mest riktig på vegne av moder jord. Intet mindre.

Det var en diskusjon jeg på ingen måte kom godt ut fra. Jo visst hadde jeg bosatt meg i et sentrum, men Verdal sentrum blir attpåklatten som knapt regnes med når Oslo er odelsgutt. Og attpåtil bodde jeg i villa med gjennomtrekk og kråke på taket. Helt uten naboer på loftet som kunne gjenvinne varmetap eller dele trappeoppgang. Jeg eide egen bil på sjette året, og jeg hadde akkurat blitt mor på en allerede overbefolket klode.

Jeg bor fortsatt i Verdal. I enebolig med hage. Og har produsert enda en unge. For jeg pakka aldri stasjonsvogna og suste til hovedstaden. Vi flytta ikke inn i blokka, solgte bilen og kjøpte klippekort til buss, trikk og tog.

Hvorfor?

Fordi jeg har trua på et Norge hvor vi bor spredt rundt i landet. At noen bor her, og noen bor der. At vi tar hele landet i bruk, for å sitere partiprogrammet til han jeg deler seng med. Og fordi jeg ønsker friheten og muligheten til å velge mitt liv, vårt liv. Akkurat som jeg ønsker at du skal kunne velge ditt. Uansett om det er i ei blokk i et sentrum eller langt oppi dalen.

Det er mange grunner til at den snart seks år gamle nachspieldiskusjonen kom tilbake til meg. Den ene årsaken er stortingsvalget 2017. Et valg som mange mener vil handle om distrikt versus sentralisering. Glem by og land hand i hand. Det blir handbak og store bokstaver – basert på fornuft og følelser. Men folkestyre er begge deler. Og kanskje det nettopp er derfor det er så bra en ting.

For tida er det mye fornuft og følelser i Verdal også. For det var ikke bare den kommende valgkampen som fikk meg til å tenke på nachspielet. Det koker. Innen eldreomsorg. Innen skolestruktur. Og spesielt skolestrukturdebatten handler om det vi diskuterte på nachspielet. Om hvor mye mer kostnadseffektivt det ville vært om vi hadde lagt ned grendeskoler og samlet elevene i større skoler, større klasserom, større grupper. På den måten får vi mer ut av pengene. Mer kvalitet, mer av alt. Følger vi tankerekka til ytterste konsekvens burde vi kanskje samla alle elever i Verdal på en stor skole. Eller en felles skole for hele Verdal og hele Levanger. Det hadde vært økonomisk, hadde det ikke?

Dyr i fjøset og snø ute. Sånt no hakke vi i byen.

I gamle dager hadde jeg en nabo som het Hilde. Vi bodde to hus ganske tett i tett i Vinne. Nå bor jeg i sentrum og Hilde i Volden. Jeg med gåavstand til arbeidsplassen min på Minsaas plass. Hilde har dyr i fjøset. Vi har valgt forskjellig. Fordi den fine, store kommunen vår har gitt oss valgmuligheter. Og bybarna mine jubler når jeg forteller at i dag skal vi besøke gjengen på Bjørstadhøgda. Fjøslukt er luksus for byfiser.

Men hvor vil jeg med dette?

Kanskje et eller annet om at vi må lete etter muligheter for å finne løsninger som gjør at vi tar vare på det beste med Verdal, nemlig mangfoldet. Og noe om at vi må ha respekt og forståelse for hverandre i ei vanskelig tid. Kanskje må det gjøres noe med skolestrukturen i Verdal. Men måten vi gjør det på vil avgjøre hvordan kommunen vår ser ut i framtida. Hvor folk bor. Hvilke historier som fortelles. Om oss og dem – men aller mest om vi verdalingene.

Det viktigste vi kan gjøre for framtida er å skape en kommune som gjør at både Hilde, jeg og alle andre finner sin drømmeheim innenfor kommunegrensene. Vi trenger at folk bor i sentrum. Vi trenger at folk bor i grendene. Og vi trenger alle som bosetter seg midt i mellom. Bare på den måten får vi nok skatteinntekter til både eldreomsorg og oppvekst.

Snart skal skolene rundt omkring i Verdal gi sin høringsuttalelse til ny skolestruktur. Og jeg føler meg pressa inn i et hjørne. Hvor jeg må velge mellom Hilde sin skole eller min. Det kan jeg ikke. Godt naboskap fortsetter selv om 120 meter blir 25 kilometer. Men aller mest fordi jeg tror at en stor kommune som vår trenger en desentralisert skolestruktur dersom vi skal ta hele kommunen i bruk. For meg blir det mest fornuftig, mest økonomisk.

Og så har jeg respekt for deg – selv om du skulle mene noe annet.

Hell og lykke til oss alle. La oss fare fint med hverandre.

Berit

Innlegget er skrevet på oppdrag fra Innherred og sto på trykk i papirutgaven lørdag 4. februar 2017.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.