Journalistikk til å gråte av

Denne uka har jeg lest og sett så mye bra journalistikk at det fortjener et lite innlegg. Ikke fordi jeg synes at det er et dårlig nivå i dagens medier, men fordi jeg denne uka har blitt oppriktig berørt av mye av det jeg har lest og sett. Det har gitt meg innsikt og forståelse, på et nivå som journalistikken ofte ikke tar seg tid til.

Det startet tirsdag, nesten ved midnatt. Da en twitterstorm med Marie Simonsen i spissen, oppfordret alle til å bruke en time for å se NRK Brennpunkt sin dokumentar om offer i den globale menneskehandelen. Den som tror at slaveri er noe vi menneskene har sluttet med, tar dessverre feil. Kanskje er det grovere enn noen gang. Og opprettholdes av at det finnes et marked som er villig til å kjøpe seksuelle tjenester av disse stakkars menneskene. Bruk 60 minutter av livet ditt til å se dokumentaren. Det vil gjøre vondt, men denne smerten kan vi ikke la passere. Du finner dokumentaren her.

Tente på
Trønder-Avisa 15. april 2015

Så til mer lokal presse. Sist onsdag. Da en «gammel» sak om ildpåsettelser på Grilstad-fabrikken i Åsen kom på forsiden igjen. I fylkets største avis, Trønder-Avisa. Men denne gangen var det ikke bare et referat om straffen som gutten bak ugjerningen fikk. Vi fikk treffe menneskene. Høre historien bak, og hva som har skjedd siden brannstiftelsen for to år siden. Vi fikk treffe en angrende synder som har blitt møtt med raushet og en mulighet til å gjøre opp for seg. Gjennom blant annet å bli tilbudt en plass som lærekandidat ved bedriften han tente på. Det er så godt at det finnes bedrifter med slike mennesker, og det er så godt at vi får høre slike historier. Vi trenger mer av denne måten å møte mennesker på. Vi trenger mer av slike nyhetssaker.

Kavisan
Adresseavisen 18. april 2015

Den siste saken du bare må lese er 14 reportasjesider i lørdagens Ukeadressa. Ikke bli skremt av antall sider, for språket er sjeldent godt og sidene har mange sterke bilder. Tematikken er kjent i dagens Norge. Nemlig asylbarna. Men også her lykkes journalisten med å la oss som leser, bli kjent med menneskene bak overskriftene. Gjennom den snart ti år gamle gutten Kavisan. Som de siste åtte årene har bodd på Lademoen i Trondheim. En gutt som i november 2014 fikk beskjed om at oppholdet i Norge nå var slutt. At han og familien må reise hjem til Sri Lanka. Hjem, blir egentlig helt feil ord for Kavisan. Hans hjem er Lademoen. Reise bort, blir mye mer riktig.

I desember 2014 kom en revidert forskrift som skal ta mer hensyn til «barnas beste» i slike saker, så da fikk Kavisan via Noa, Norsk organisasjon for asylsøkere, sendt inn en omgjøringsanmodning til Utlendingsnemda. Utlendingsnemda kommer trolig med sin beslutning i løpet av sommeren. Jeg krysser fingrene for at landet mitt behandler Kavisan på den måten et hvilket som helst barn fortjener. Med kjærlighet.

Sånn. Det bare måtte ned på papiret. Takk til alle dere som laget disse sakene, og takk til dere som har gitt journalistene tiden de trengte.

Berit

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.