Et Instragrambilde jeg har delt 23. april 2015 viser at det er litt over to år siden jeg starta på den første boka i Elena Ferrante sin Napoli-kvartett. Mi briljante venninne.
Det ble starten på et langt og intenst vennskap, og på slutten av juni 2017 ble jeg ferdig med siste setning, i den siste boka. Fire tykke bøker er unnagjort.
Elena Ferrante
Faktisk hadde jeg den siste boka liggende lenge før jeg begynte å lese. Det var nesten som jeg ikke ønsket å starte, da starten ville innebære at jeg nærmet meg slutten.
For jeg har kost meg så innmari med de fire bøkene av Elena Ferrante. Og jeg har elsket Kristin Sørsdal omsetting til en nynorsk jeg har falt pladask for, og jeg har elsket historien og måten den fortelles på. Sakte, sakte. Men sikkert framover.
Mine bilder
Etter flere tusen sider er jeg nå ferdig med de to venninnene Lenu og Lila fra Napoli. Det har vært som en lang og god Netflix-serie, hvor jeg selv har fått skape bildene. Det har vært så fint, det har vært så vondt og det har vart så lenge.
Jeg har lest andre bøker underveis, spesielt i periodene jeg har ventet på at neste kvartettbok skal komme på nynorsk. I fjor sommer leste jeg for eksempel Geir Gulliksens Historie om et ekteskap og Sofi Oksanens Da duene forsvant. Men hele tiden har jeg visst at jeg har mer Napoli i vente.
Tomheten
Men så er det plutselig etterpå.
Og jeg føler meg så tom.
I tomheten etterpå ei god bok går jeg alltid inn i et slags boksølibat. Det leste må fordøyes før jeg kan starte på noe nytt. Hvis ikke sauses ny og gammel bok sammen til noe som ikke smaker godt. Og da finner jeg isteden fram strikketøyet. Snart blir det ny kjole på 4-åringen.
Neste bok ut
Men når fridager snart kommer blir jeg nok klar for neste eventyr. Og jeg har den liggende. Bienes historie av Maja Lunde. Det blir fint det også.
Riktig god lesesommer!
Berit