I går kom jeg meg omsider på en ny blåbærtur. Alle som kjenner meg godt vet at bærplukking er en av mine favorittaktiviteter. Uansett om det er rips, solbær, stikkelsbær, multer, bringebær, tyttebær eller nevnte blåbær. Bærene roper på meg. Så når det er tid for bærplukking blir jeg utrolig rastløs, og for hvert et beger jeg får plassert trygt i fryseren, så er lykkefølelsen på høyde med små unger i karusell.
Og i år er det endelig et godt blåbærår igjen. Så alle som ønsker å gjøre pannekakemiddagene, paien, smoothiene og muffinsene litt blåere utover høsten, bør absolutt finne fram en plukkekopp og ta en ettermiddagsstund i blåbærskogen. For det er nok å ta av, det er mange tuer der.
Gårsdagens økt på en liten time foregikk mens firåringen var på besøk hos en kompis. Beskjeden til mor var klar: Han ville være på besøk alene. Så da kunne jeg lure meg til en tur i skogen like ved. Og den lille timen ga fin avkastning. Ved oppveiing etter endt rensking i går kveld, stoppet vekta på 1735 gram. Det blir det mye godt av!
Før jeg fikk barn brukte jeg som regel å plukke blåbær for hånd, og uten bærplukker. På den måten tok det litt lenger tid i skogen, men til gjengjeld var bæra ferdig rensket da jeg kom heim. Med småbarn i huset har jeg begynt med bærplukker. Da går det raskere unna i skogen, men så blir det ei real økt etter at ungene er i seng. For det er aberet med blåbær, minuttene flyger av sted til timer når renskingen står for tur. Men hva gjør vel det, når bæra er i hus.
Midt i skrivebobla jeg er inne i for tiden, var det utrolig godt å få et lite avbrekk for seg selv i skogen. Men helt alene følte jeg meg riktignok ikke. For godeste Alf var med. Gjennom hele turen hørte jeg den velkjente stemmen til Prøysen, synge om at Pelle sa til Kari, nå går vi uti skauen for det er så mye bær.
Anbefales!
Berit