Dagen derpå

Det startet i juni. Husets mamma kjøpte billetter til hele familien. På plakaten sto Karius og Baktus med Riksteateret. Rad 2. Siden har vi gledet oss noe innmari. I alle fall mora.

Og i går var selve dagen.

For å være i topp teaterform brukte vi deler av sommerferien til trening på en høyde i Frognerparken. Der så vi en 50 minutters forestilling med «Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans». Og alle fire klarte å sitte helt stille, hele forestillingen. Ingen gråt, selv om opptil flere i husstanden medga i etterkant at det hadde vært litt skummelt. Men vi takla det.

Så selvtilliten var skyhøy og familien superklar for mer teater. Nå om de to tanntrollene. Karius og Baktus-boka var lest utallige ganger. Den yngste snakket nonstop til alle hun møtte om at hun snart skulle se Karius og Baktus. Vi var så redan. Trodde jeg.

Men det gikk ikke helt som planlagt. Kvelden før forestillinga ble husets far, og vår alles trygge klippe, kalt ut for leteaksjon. Nabojenta med desidert høyeste stjerne hos ungene, ble redningen. Så vi dro i vei med ny lagoppstilling.

Men det ble en kort affære. Vi hadde satt oss. Mørket senket seg. Bare etterpåklokskapens lys skimte svakt over mora; rad 2 var ambisiøst nært scenen.

Vi fikk med oss at to hårete villbasser slo løs i Jens sine tenner på scenen. Først kom tårene, så begge i fanget til mor. Like etter slo femåringen fast at han skulle ut. Nå!

Noen småsvette sekunder senere satt vi på gangen. Gråten hadde stilnet og bolle ble fortært som trøst.
– Karius og Baktus e my snillar i boka, oppsummerte femåringen. Før han gikk til hallen og så på volleyballtrening. Det var mye artigere.

Berit

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.