Å ikke se skogen for bare hus

Det å bo midt i sentrum med naboer i så godt som alle retninger, er uvant for en gårdsjente som meg. Jeg vokste opp på en gård med 200 meter til nærmeste nabo. Den andre «naboen» var skogen, som ligger like bak heimgården min.

Det var alltid så godt å komme til skogen. Enten alene, med hunden vår eller sammen med familien. Det var kalver i trøene, blomsterplukking, St. Hans-bål, teltturer, fuglesang, juletrehenting. Og så hadde vi et gedigent, superspennende vasstårn, som vi barna klatret opp på. Oppe på taket av dette tårnet har jeg lest til utallige prøver på videregående. Dette taket er riktignok ikke så tilgjengelig lenger, i og med at tårnets offentlige eier har sikret den gamle adkomsten mot eventyrlystne unger. Sikkert ikke så dumt.

Bekk
Med riktig fottøy kan en akkurat passe stor bekk bli en veldig spennende sti.

Den første tida etter at jeg flyttet til sentrum var hektisk. For hver eneste bil som kjørte forbi huset til kjæresten min, et hus som forresten er det samme som det vi bor i nå, måtte refleksen i meg sjekke i vinduet hvem som kom. Men som soleklar hovedregel var det ingen som kom. Jeg tipper det passerer flere hundre biler i løpet av en dag, så det var travle tider.

Plutselig en dag hadde jeg vent meg til trafikken. Men det jeg ikke venner meg til er fraværet av å ha skogen som nabo. Den savnes rått og brutalt. Det er lite som matcher skog, synes jeg. Den er så vakker, så rolig, så evig – uansett vær og tid på året. Det å gå en tur på stien, i skogen, gir akkurat som barnesangen sier; ro. Men også inspirasjon og påfyll.

Skog
I løpet av tre turer til Blommen i Verdal fant vi de 19 postene i området, i alt fra regn, snø til strålende sol, som da dette bildet ble tatt.

Derfor må det settes inn en del tiltak for at en bonde skal trives i byen. Ett av disse tiltakene er turorientering. Slik får jeg med jevne mellomrom i sommerhalvåret pakket sekken og kommet meg inn i skogen. Gå i en bekk sammen med firåringen. Drikke kakao på en stubbe. Trampe på en røyksopp. Vandre gjennom eventyrskog etter eventyrskog. Og som en bonus, finner vi med jevne mellomrom disse hvite og oransje postene. Nesten som en skattejakt.

Kakao, bolle og stubbe til stol.
Kakao, bolle – og en stubbe til stol.

Dersom du ikke har prøvd det så langt, sjekk ut denne hjemmesiden. Turorientering er virkelig en fin måte å få frisk luft for hele familien. Vi har så langt tatt de 19 postene som Verdal orienteringsklubb har satt ut i Blommen. Vi fordelte postene på tre turer og vips ble hele runden lett match, også for firåringen. Toåringen har gått en del selv, men også kost seg masse i bæremeisen. Skogen er fin å oppleve fra den kanten også.

Ønsker deg en god tur til skogen!

Berit

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

2 tanker om “Å ikke se skogen for bare hus”