Når det ringer i telefonen

Dagen starta bra. Vi sov lenge, som vanlig, men det å sove lenge passer så mye bedre når det er planleggingsdag i barnehagen og det er mor sin tur å være heime med kidsa. Etter litt småtjoning på kjøkkenet, og før vi skulle ut å leike oss i den bokstavelige vinterhagen vår, fikk mora tillatelse til å ta en tur på tredemølla i kjelleren. Og selv om programmet til min billige, men kravstore personlige trener (les: NTNU) var av typen som gir veldig rødt ansikt, var alle tre blide og trivelige, både underveis i løpeøkta, og i tida etterpå. Det var rett og slett god stemning. Og det er jo så herlig!

Men så ringte telefonen. Mora sto på badet, på vei inn i dusjen, og det var husets 5-åring som kom løpende med telefonen og slo fast at den ringer. I og med at nummeret lignet på nummeret som barnehagen bruker å ringe når de har en viktig beskjed, tenkte jeg at denne er det viktig å ta. Så jeg tok den, på ren refleks. Samtalen som så utspant seg inne på badet gikk omtrent sånn her:

– Hei, det er Verdal kommune som ringer.

Stemmen tilhørte et trivelig damemenneske. Som trolig presenterte seg, men idet hun sa Verdal kommune ble resten bare babbel. For langt der inne i den andpustne hjernecella mi, begynte det å demre et eller annet om at nå var det noe vi hadde glemt. Noe viktig. Ikke jula som i den vesle bygda som var så fæl til å glømme, nei noe langt viktigere. Og akkurat da dama var ferdig med å snakke, gikk det opp for meg. Det er 20. januar!

– Herregud, svarte jeg. Til Verdal kommune. Og i en variant som trolig burde stått i versaler, men i og med at jeg liker å være forsiktig med store bokstaver og utropstegn når jeg skriver, så lar vi det stå sånn. Men 5-åringen som akkurat hadde overlevert telefonen til sin mor fikk i høyeste grad med seg kraftuttrykket.

– Mamma, da!

Så mens jeg førte en samtale med min førstefødte om at jeg skal slutte å si bannordet nevnt under tvil lenger opp i teksten, la jeg meg paddeflat til Verdal kommune og beklaget så mye at vi har fullstendig glemt å skrive inn den samme førstefødte i grunnskolen.

Jeg fikk ingen skjennepreken, ingen anmerkning eller ekstra lekser. Bare en hyggelig samtale om at i og med at fristen nå hadde gått ut, var de i gang med en liten ringerunde.

Få sekunder senere var papirarbeidet ordnet, digitalt. Gjort er gjort og glemt er glemt. Vi får nesten si det sånn. Nå gjenstår det bare å manne seg opp og fortelle det til fylkets utdanningsdirektør.

Berit