Vi har det gjerne litt rotete i heimen vår. Mer som regelen enn unntaket. Til stadighet får også små og store støvfnugg arbeidsroen de trenger for å formere seg til hybelkaniner. Og har du først noen kaniner, ja da vet alle som har drevet med hobbykaninavl i barndommen hvor raskt det går fra to til mange.
I 2014 kunne forskning.no fortelle om en fransk studie som viser at vår identitet – intet mindre – trues av å ha det rotete. Og jeg siterer artikkelen på forskning.no: Særlig gifte kvinner kan få skamfølelse hvis de ikke lever opp til ideal-hjemmet som blir presentert i media og møbelannonser.
Særlig gifte kvinner. Så her skulle jeg jo absolutt være i målgruppa. Men likevel klarer jeg ikke å mane fram noen som helst skam som skal gi motivasjon til å rydde og rydde og rydde. Det er så mye annet som står foran på to-do-lista. Som å plukke bær. Bake boller eller knekkebrød med barna. Lese papiraviser. Slappe av i armkroken til kjæresten. Knote ned noen nynorske dikt – til dømes.
Problemet, eller kanskje lykken – alt etter øynene som ser – er at undertegnede i oppveksten ble utsatt for et vaksinasjonsprogram. Et program for å være best mulig rustet til å takle rot. I den Segtnanske heim hadde vi null problem med å leve tilfreds uten tellekanter i skuffer og skap, tom kjøkkenbenk og sterilt stuegolv. Og vi fikk ofte se at opphavet heller prioriterte en kvil på sofaen etter en heftig arbeidsdag, framfor å gå til kamp med støvsugeren. Vi lærte oss at du har lov til å slappe av eller gjøre andre ting, selv om det er rotete. Og når det kommer noen innom for en kopp kaffe, så sier vi kom inn, og rydder et ledig hjørne på kjøkkenbordet.
Samme organiserte kaos vokser altså våre barn opp i. Og akkurat som jeg gjorde i min barndom, ser de at mange i vår omgangskrets har det annerledes i sin heim. Kanskje derfor utspant følgende ordveksling seg for ei tid tilbake.
Lillesøster (3): Æ vil vi ska ha en beibi te.
La meg skyte inn en liten kommentar her. Ny baby eller ikke er et ganske debattert tema i fam Fikse de siste årene. Lillesøster ønsker å bli den mellomste bukken bruse. Vår førstefødte er mindre begeistret for tanken.
Storebror (5): Vi kan da itj ha flær unga. Vi har det allerede alt for rotåt.
Vi lar baby-spørsmålet ligge, og prøver isteden å holde oss til det denne spalta var ment å handle om, nemlig rot. For det er ikke bare på heimebane jeg har et litt for avslappa forhold til uorden. Også kontorplassen min har en tendens til å flyte over. Det kan mange av mine tidligere kolleger i Coop bekrefte. Det er i slike klima jeg fungerer best. Og da finner sjeler som meg god trøst i sitatet fra Albert Einstein:
«Hvis et rotete skrivebord er et tegn på et rotete sinn, hva er da et tomt skrivebord uttrykk for?»
Jeg har veldig mye som ikke er til felles med Albert Einstein (1879-1955). Det meste, vil jeg tillate meg å si. Nobelpris i fysikk for eksempel. Og hans relativitetsteori er og blir et fremmedord for meg, uansett hvor mye jeg prøver å skumme sidene om den på wikipedia. Jeg evner ikke å forstå hva det betyr at masse og energi er ekvivalente, selv om jeg legger all min godvilje til i læringsprosessen.
Det nærmeste Albert og jeg kommer å ha noe felles, er nok et bustete hår og stor evne til å jobbe godt med rotete skrivebordspult.
Gudskjelov sier ikke all forskning at jeg burde skamme meg. For det finnes også forskning som mener at rot ikke er et onde, men noe som er bra for oss. Og da spesielt for kreativiteten. Illustrert Vitenskap kunne en søndag morgen i september glede meg med mailtittelen: Derfor er rot bra for kreativiteten din. Saken var en amerikansk studie som viser at rotete omgivelser kan sette fart på den indre idégeneratoren (artig ord forresten), og stimulere til kreative tanker. I forsøket hadde man blant annet gitt to grupper samme oppgave, men ulike omgivelser. Den ene gruppa satt i et ryddig rom, den andre i et rotete. Og ifølge Kathleen Vohs, som sto bak studien, var ideene fra gruppa i det rotete rommet mye mer kreative enn fra de som satt i rommet med ro og orden.
– Kreative mennesker føler seg mer fri fra begrensninger i rotete omgivelser. Det hjelper dem til å bryte den tradisjonelle tankegangen og skape nye innfallsvinkler. Ryddige omgivelser fører til trygge løsninger, siteres Vohs på i Illustrert Vitenskap.
Nå har jo NRKs Andreas Wahl vist oss at forskning og studier ikke bør slukes rått. Men skitt au. Her fant i alle fall jeg en unnskyldning til å fortsette i samme løype. For er det én ting en skribent passer uhyre godt på, ja så er det nettopp kreativiteten sin.
Så rotet mitt, det blir med videre.
Berit
Innlegget er skrevet på oppdrag fra lokalavisa Innherred og sto på trykk i papirutgaven lørdag 15. oktober 2016.