Om vesker og skog

Det er så enkelt å le av ungdommen. De siste dagene har mange ristet på hodet og ledd i kor av unge folk sin frykt for å miste sine dyre vesker.

Da jeg gikk på videregående for 15 år siden, bugnet det av tusenlapper rundt oss. På min tid var det knalldyre allværsjakker som var tingen. Jeg fikk aldri en dyr jakke. Og pengene jeg tjente selv gikk til andre ting. Men jeg husker at det tidvis var forferdelig å være ungdom. Alle forventningene, usikkerheten, behovet for å være bra nok.

Når mange har uttrykt sin forakt de siste dagene, har jeg tenkt på jentene som fikk navnene sine klistret på denne nyhetssaken. Og jeg håper at de har rygg til å bære børa vi lesser i veskene deres.

Så, som en liten hilsen til både dagens unge voksne, og kommende generasjoner, runder jeg av lørdagen med et lite dikt, skrevet høsten 2014. Da jeg i noen våkne nattetimer tenkte på veien som ligger foran barna våre.

Din skog

Det kjem fjell så bratte at du trur du ikkje maktar.
Vindar så kvasse at tårane renn til bekkar av blod.
Landskap så aude at du trur det ikkje har meining.
Men oppe på fjellet,
etter stormen,
i enden av sletta,
– finn du din skog.
Kor du kan plukke blomar,
høyre småfuglane synge
og eit stille vatn kor du vil svømme utan klede.
Hugs det.

Av Berit Fikse

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.