Min håpløse kamp?

8. mars nærmer seg. En dato som først og fremst er kvinnedagen for min del. Men for vår del innebærer årets utgave også et karneval. Vi starta derfor forberedelsene med å ta ned ei bok fra hylla. «Kostymer til karneval» sto det på framsida. Vi hadde over en måned på oss, og i løpet av denne perioden burde det vel gå an å trylle fram noe radig, billig heimlaga?

Samtidig var det med blanda følelser vi satte oss til med boka i sofaen. I alle fall hadde mora det. Fordi jeg vet så veldig godt at inne i denne boka er det veldig mange sukkersøte alternativ. Som prinsesse, fe, engel eller hva med å være en muffins? Og så vet jeg at jeg har ei frøken som er tre år med HELE seg. Og da er det bare akkurat det hun bestemmer seg for, som kan bli en vinnersak. Men jeg tok sjansen. Vi åpna boka.

Egentlig har jeg ingen problemer med verken den ene eller den andre av de nevnte rollene. Eller jo, jeg har jo det. For jeg er lei av prinsesser. Jeg er ikke helt der Odd Børretzen var angående måker, men tidvis er det jammen ikke langt unna. For det er noe kvalmende med alt dette rosa skummet som vi bader småjentene våre i. En ekstremt kjønnsdelt lekeverden, som gjør at du på lang avstand skal kunne se om det er en jenteleke, eller en gutteleke. Og i samme øyeblikk gjør vi nåløyet for hva man skal like, både for gutt og jente, så ekstremt lite. For meg symboliseres hele denne galskapen med ordet prinsesse.

Egentlig er det ganske urettferdig at jeg er lei av prinsesser. For den egentlige prinsessa, Ingrid Aleksandra, hun virker som ei toppers jente det bittelille jeg har sett av henne. Så det er ikke prinsesse som sådan jeg har et problem med. Men det vi putter inn i det, når vi snakker med småjentene våre. De skal være så søte og nette og vakre og dullete at jeg får pustebesvær av mindre.

Derfor har jeg starta en aldri så liten privat kamp mot en svær industri og kultur. Kampen er ikke ekstrem, for vi har både det ene og det andre i rosa i lekekassene og kommodeskuffene heime. Men den foregår likevel målretta, med små midler i det daglige. Det betyr ikke at treåringen ikke får ha på seg kjole når hun ønsker det. Og hun får leke med både dukker og My Little Pony. Nei, det det betyr er at jeg ønsker å gi henne en flerfarga verden, som har mange forskjellige alternativ, både til hverdag og til fest.

Selvfølgelig byr det tidvis på utfordringer å være så lei av prinsessekulturen. Kanskje spesielt når man er mamma til ei jente på tre år og en gutt på fem år. Når for eksempel en treårsgave overrekkes til frøkna og den snille gavegiveren sier at vi tenkte at det var artig at hun fikk litt jenteleker også.

Gaven var veldig fin den, men hvorfor må vi ha et samfunn der en superkul, lilla hest med vinger er en jenteleke? Hvorfor mener vi at togbane og lego, som vi har mye av, er gutteleker?

– Det er bare å gi etter, det går over om noen år, sa svigerinna mi.
– Nei, sa jeg.
– Er det greit at vi kjøper en prinsessekjole i julegave, spurte svogeren.
– Nei, sa jeg og la til:
– Vi har en, innerst i skapet.

Kanskje er det en dødfødt kamp. Kanskje ikke. Men jeg liker ikke å gjøre noe som helst bare fordi det er radig. Ikke når jeg synes det er helt bak mål. Å, jo da. Jeg husker at det var artig med Askepott og Snehvit da jeg var lita. Men det var en bitteliten del av barndommen vår, og de kreftene som er rundt unger av 2016 er av helt andre dimensjoner. Derfor tror jeg faktisk at vi må tørre å være litt kritiske. Ikke bare ta alt for «god fisk» i sekken vi utstyrer barna våre med. For vi kan ikke ignorere at mye av prinsesseindustrien handler om at det viktigste i verden er å se nydelig ut. Og det får barna våre tidsnok sin dose av, dessverre.

Så da satt vi der med boka. I sofaen. Treåringen og jeg. Ikke marihøne. Ikke sommerfugl. Ikke reinsdyr. Beskjedene var klare, tydelige. Og jeg skjønte hvor det bar, rett mot prisessekapittelet. Og inni meg bestemte jeg meg for at samme hva hun foreslo så skal mamma smile, nikke og si «ok». Selv om jenta mi ønsker å være prinsesse på selveste kvinnedagen. Det får gå bra, tenkte jeg.

Men hun bladde bare videre. Forbi edderkoppen, sjørøveren og gladiatoren. Og prinsessa. Rett forbi. Og feen og blomsten og engelen, og til og med forbi muffinsen med all den deilige glasuren. Hun smekka igjen boka. Så på meg, med store, ekstatiske øyne.

– Æ ska våjjå tigej!

Så da laga vi tigerdrakt.

Av Berit Fikse

Innlegget er skrevet på oppdrag fra lokalavisa Innherred
og sto på trykk i papirutgaven lørdag 5. mars 2016

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

2 tanker om “Min håpløse kamp?”