I helga var vi i Oslo og fikk en skikkelig dose litteratur. Målet med turen var boklanseringa av Magiske Gatelys, på Litteraturhuset søndag. Men i oppløpet før avreise kom jeg over en sak om at Nasjonalbiblioteket hadde lansering av sitt flerårige prosjekt, hvor dagens forfattere leser fortidens store. Store i sin samtid, men som er tilnærmet glemte forfattere i 2015. Og først ut var Dag Solstad leser Olav Duun. Selveste Dag Solstad. Selveste Olav Duun.
Med på Oslo-turen hadde jeg invitert min bedre halvdel. Og som den ivrige nordtrønderen han er, har han et sterkt avstandsforhold til nevnte Duun. Så da jeg foreslo at vi skulle slå i hjel noen timer på Nasjonalbiblioteket med Solstad og Duun, så sa han jammen ja. Kjæresten min altså.
Etter en herlig frokost i sola på Aker Brygge, ankom vi Nasjonalbiblioteket. Tilfeldighetene gjorde at vi var der en halvtime før Solstad skulle innta podiet. Og uten at vi skjønte at vi var heldige, tusla vi fram og satte oss på rad to. I løpet av minuttene som fulgte ble salen fylt til randen. Folk satte seg på gulvet, andre stilte seg langs veggene. Så ble foajeen fylt, og mange, muligens de fleste av de som ønsket å få med seg foredraget, kom aldri inn i Nasjonalbiblioteket. Olav Duun, eller muligens Dag Solstad, eller kanskje nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre, trekker folk. Trolig var suksessoppskriften en miks av alle tre.
I alle fall. Det ble to herlige timer. Lærerike, provoserende, tidvis morsomme, og tvers gjennom blytunge rent faglig. Helt perfekt for en litteraturnerd som meg. Innimellom tenkte jeg riktignok over at min kjære er jammen snill som blir med på noe sånt, men det virka også som han syntes at dette var det gøy å få med seg.
Korthistoria om foredraget er at Solstad konkluderte med at Olav Duuns bøker i 2015 er skada av tidens tann. At han synes det er vanskelig å bli en del av historiene, vanskelig å la seg berøre. Kanskje ikke så overraskende av en av modernismens største forkjempere. Men han argumenterte godt og engasjerende, og langt inne i meg var det en bitte liten stemme som pusta letta ut. For mer enn en gang har jeg opplevd at det er krevende å la seg rive med av begeistring når jeg leser gamle klassikere. Og selv om Solstad snakket om Duun, gikk tankene mine innom både Ibsen og Hamsun, for å nevne to giganter. Men det finnes selvfølgelig unntak. Som Hamsuns «Victoria», for eksempel. Den treffer fortsatt, i alle fall meg.
Da vi hadde vært på Nasjonalbiblioteket, var planen til reiselederen at vi skulle veie opp med å se «Klovn forever», dansk humor på sitt beste. Det jeg ikke hadde kalkulert inn, var Kinoens dag. Ikke ett ledig sete, selv om det kryr av kinosaler i hovedstaden. Så da ble det sushi isteden. Og det funka innmari godt det også.
Dagen etter var det klart for ny litteraturdag(!). Lanseringa av Magiske Gatelys i Litteraturhuset ble en spesiell opplevelse. Veldig fint, men også rart å ha med et bidrag i ei ekte bok. Også her ble det noen timer med dikt- og tekstlesing fra flere av bidragsyterne i boka. Og da siste dikt var lest, tror jeg det nærma seg nok for min kjære.
Men helt overkill ble det ikke. For i går kveld tok han turen innom bokhylla og fant fram «Medmenneske» av Olav Duun. Dag Solstad har i alle fall sørga for at minst en person har bestemt seg for å gjøre opp sin egen mening over Duun sine bøker.
Og forresten. Om fjorten dager skal min kjære igjen være med meg til Oslo. Da skal han slippe bibliotek og litteraturhus. Derimot er det en viss fotballkamp som går av stabelen på Ullevaal. Så om vi ser november og Oslo under ett, så blir vel den kulturelle balansen akkurat passe tenker jeg 😉
Berit