– Mamma?
Stemmen til firåringen var undrende. Vi sto ved kjøkkenbenken og det hang i lufta at noe svært viktig måtte oppklares.
– En gutt på barnehagen har brune øyne, men han er jo ikke jente.
Ja, sånn kan det går når han selv og pappan har blå øyne, mens mamman og lillesøstra har brune øyne.
– Husker du oldefar Roy? Han var mann og han hadde brune øyne. Det er derfor mormor og jeg har fått brune øyne. Det at det ble lillesøstra di som fikk brune øyne og ikke du, det er tilfeldig. Du kunne også hatt brune øyne.
– Hm, sa firåringen, med et uttrykk som viste at han tydelig hadde lært noe nytt, mens mamman var lettere fornøyd med det raske svaret.
Men det skulle komme mer. Og egentlig burde vi tatt hintet på alvor. Forberedt oss mentalt på flere spørsmål i samme liga. Lagt en plan. Gjort som idrettsstjernene. Sett for oss løpet. Vært der i tankene, før det skjer.
For i sofaen sist lørdag, mens vi koste oss med barne-tv og melkepletter serverte han plutselig spørsmålet:
– Hvordan laga dere meg egentlig?
Det ble stille. Kleint lenge. Så tok pappan ansvar:
– Sånn som de voksne lager babyer.
Men firåringen var ikke ferdig. Han brettet opp ermet og viste fram arma si:
– Men hvordan fikk dere egentlig til å lage arma mi?
Pappan prøvde seg med noen greier om et lite frø som vokste fram, før mamman kastet seg inn:
– Da du kom ut fra magen min så var du en ferdig baby, med føtter, armer og det hele.
Så var det tilbake til skjerm og sjokolade. I ettertid ser jeg at guttens spørsmål er av høy kvalitet, mens foreldrenes svar minner mer om politikere på tynn is. Alt det jeg ikke ønsker å være. Så nå blir det mental treningsleir. For dette duger ikke. Og der må vi finne vår løsning på historien om blomster og bier.
Nye tider!
Berit