Donald min Donald

Det er kanskje litt 2016 å skrive om Donald Trump. Men jeg gjør det likevel. For her om dagen fikk jeg lettere hetta.

Det bygget seg opp da han brukte sine første presidentminutter, til å nekte å svare på spørsmål fra CNNs reporter. Eller fake news som ferskingen erklærte CNN. Kanalen som er en de store innen nyere global pressehistorie. Det internasjonale gjennombruddet kom under Golfkrigen i 1991, da CNN som eneste vestlige nyhetsselskap, hadde reportere inne i Irak.

Det er vanskelig å sammenligne USA og Norge. Men dersom vi likevel overfører Trumps «svar-nekt» til norske forhold, kan det nesten sammenlignes med at vår neste statsminister hadde brukt sin første pressekonferanse på å stadfeste at NRK-reporterens spørsmål ikke vil bli besvart. Det var i alle fall sånn jeg tegna kartet i mitt hode da jeg som ung mediestudent, skulle plassere og sortere internasjonal presse. At CNN ble aktøren som ligna mest på NRK sin nyhetsposisjon her i Norge. Og at BBC var den engelske NRK-søstera.

Det er mye å ta av når det gjelder utsagn og opptredener fra Donald Trump som kan bidra til at jeg får hetta. Men la oss holde oss til fri journalistikk. For hettefaktoren kom enda nærmere da mr. President brukte en ny korsvei til å fortelle at han synes et forbud mot hemmelige kilder er en god ide. Dette er på ingen måte piece of cake, peanuts eller annen snacks som amerikanerne er så gode på. For selv om det kan virke behagelig – og nesten litt realt – at de som har noe på hjertet må stå fram med ansikt, navn og adresse, så er konsekvensene av en slik lov dramatiske. Det vil bety at mange saker aldri vil kunne skrives. Saker som gjør at kritikkverdige forhold kommer fram og diskuteres. I det store, men også i det små. For muligheten til å være anonym bidrar også til at mødre kan skrive leserbrev og kritisere den kulturelle skolesekken, for å påføre 12-åringer en kinoopplevelse de ikke var modne for. Helt uten at mamma’n må signere med navn og samtidig avsløre sønnens identitet.

Anonyme kilder er langt fra en solskinnshistorie for pressen. For anonymitet er problematisk, og skal brukes med omhu og fornuft. Og dette er og vil være en vanskelig grensegang. Derfor har norsk presse i sin Vær Varsom-plakat at «kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson». Og både i Norge og i USA pågår en stadig debatt om bruk av anonyme kilder. For eksempel strammet New York Times inn på sin bruk av anonyme kilder i mars 2016.

Men det bør være langt fra kritikk av pressens metoder, til regulering i form av forbud ved lov. Og Trump sitt forslag er ikke bare dumt, det er farlig. For anledningen til å bruke anonyme kilder er en viktig grunnstein i en fri presse. Noen ganger livsviktig. Men jeg er jo bare lille meg, og Donald er en av verdens mektigste menn. Og i mange tilfeller har landet mitt en tendens til å se vestover og følge etter. Derfor blir jeg svett.

Men så var det faktisk en helt annen grunn som utløste at jeg fikk hetta. For det handlet om min egentlige Donald. Min første Donald. Donald Duck! Det var Donald det. Barndommens beste antihelt. Som med all sin feilbarhet lærte meg å lese, og som smittet meg med leseglede. For sånt starter ikke med Hamsuns Victoria, Jon Fosses Trilogien eller Mi briljante venninne av Elena Ferrante – som apropos anonymitet skriver sine bøker under pseudonym. For meg startet lesinga med Donald. Og hetta fikk jeg den dagen da sønnen vår på 6 år, etter et nyhetsinnslag på NRK, sa: Donald e jo en slemming!

Etter noen nyanseringsforsøk og tilføyelser om at Trumpen er demokratisk valgt, gikk det opp for meg at jeg har en jobb å gjøre. For da dette utsagnet kom, fantes det egentlig bare en Donald i 6-åringens verden. Den trumpe varianten. Og det er nesten forsømmelse på linje med at ei innvandrerfiendtlig Pippi skulle blitt valgt til statsminister i Sverige, uten at jeg hadde rukket å gjøre kidsa kjent med Astrid Lindgrens Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe.

Derfor var jeg et lett bytte da jeg ramlet over annonsen. Om at Donald Duck & co øker barns leselyst. Så nå får vi litt god gammeldags Donald i postkassa hver uke. Og får passet på at en ny generasjon i alle fall får med seg enda en Donald på veien. Min Donald.

Berit

Innlegget er skrevet på oppdrag fra Innherred og sto på trykk i papirutgaven lørdag 1. april 2017.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.