Det skjedde i de dager da vi – nok en gang – gikk og venta på at Jesusbarnet skulle bli født. Det var kjølig i lufta, speik i bakken.
Det første tegnet på at store ting var i emning var at matsøppelposen revna. På sin siste reis til brundunken tok innholdet mageplask utover kjøkkengulvet.
– Makan til skitpose, tenkte jeg, og hufsa guggen oppi en ny pose.
Utpå kveldinga begynte det å demre at det kanskje var mer enn en skadd pose som lå bak. Min kjære plukka opp noen grønne, «finklipte» matposestrimler fra kjøkkenskapet. Vi sto og granska funnet i fellesskap. Plutselig skjønte vi det som i etterpåklokskapens lys er soleklart: Vi hadde fått mus i hus. Eller «MUS!», som i mye større grad representerer panikken som samtidig slo ned i husfrua.
For jeg er redd for mus. På den latterlige måten. Sånn som noen er redde for edderkopper. Hadde jeg ikke vært redd for mus, ville jeg ledd meg forderva av det fullstendig unødvendige forsvarsapparatet som sveives i gang i kroppen min når jeg møter disse skapningene. Skapninger jeg er rundt 5000 ganger større enn. Men jeg klarer ikke å skjerpe meg, og jeg skylder på farmor. Kjellaug Skrove fra Leirådal. Alltid med en småkvass replikk på lur, spesielt til alt av autoriteter hun traff på sin vei.
Hva hun hadde sagt denne uka, da min kjære ble valgt til varaordfører i Verdal, ja det hadde vært artig å vite. Jeg glemmer aldri da han tampen på av 2003, traff henne første gang. Jeg presenterte nykjæresten, og fortalte at han bodde på Øra. Bostedet imponerte farmor lite, så jeg prøvde å berge situasjonen ved å legge til at han satt i kommunestyret, for Senterpartiet.
– Jaha, sa farmor.
– Så det kan bli følk tå dem nedpå den og.
Sånt sa farmor.
Men en gang observerte jeg henne da ei mus pilte over striveggen i kårhuset. Farmor, som på denne tida var ei godrund gammel dame på sikkert 100 kilo, hylte høyt før hun tok et spensthopp opp på en krakk. Et makeløst hopp, utført av et menneske jeg trodde kun hadde bevegelser i slow motion. Ei lita mus fikk henne til å hoppe som om det var VM-medaljen som hang over henne. Der ble hun stående, til farfar med vaskestaur hadde jaga musa inn i et av sine musehull. Da skjønte jeg det: Mus er farlig.
Derfor ble det panikk denne torsdagen sist desember. Det var nesten så husfrua pakka bagen og flytta heim til sine foreldre. Men det å se for seg evakueringsårsaken framført til min far, ble såpass kleint at jeg la meg i egen seng.
Dagen etter ble skadedyrkontrollør tilkalt. Den hyggelige mannen satt ved kjøkkenbordet med avtalen som skulle sikre meg en heim uten mus. Det ville koste flere tusen kroner, men hva gjør man ikke for å bli boende sammen med mann og barn?
Like før jeg signerte må noe av det bitte lille bondevettet jeg fikk utdelt under oppveksten på gården Søraker ha slått til. For var dette virkelig såpass alvorlig at jeg burde forplikte oss til en ettårig avtale med månedlige avdrag?
Det endte med at jeg ba om å få tenke over saken i noen dager, og sendte min bedre halvdel innom Coop-en for å kjøpe god gammeldags musefell og peanøttsmør.
Samme kveld smalt det i skapet. Ny felle ble satt opp, og i løpet av natta hadde enda ei mus endt sine dager i kjøkkenskapet vårt. Nok en gang ble fella spent opp, men selv om den fikk stå og stå og stå, kom det ikke flere smell.
Hva gjør man så?
Etter årevis med kjappe nei på barnas mas, ble det plutselig katt i julegave. Stikk i strid med råd om at kjæledyr verken skal anskaffes som gaver eller på impuls. Men tre dager etter at søppelposen rakna, ble frøkna henta heim til Verdal.
– Æ har alltid ønska mæ lillesøster eller kattepus og endelig fikk æ ein av delin, sier 5-åringen mens hun kjører rundt med katta i dukkevogna si.
Så nå er vi endelig fem i familien. Med ei passe rampete lillesøster som gjør som hun vil, og som hver eneste dag lærer oss så mye om livet. Og det er fint å gi Kjellaugs sentrumsoldebarn bitte litt av den gaven jeg selv fikk; det å vokse opp med dyr. Nærheten, ansvaret, kosen. Men også bekymringene. For katter, kaniner, okser og høner for den saks skyld, dør. Det er en stor del av dyreholdet det også.
Enn så lenge lever vi i lykken. Lar oss begeistre av katta som iherdig jakter insekt, i sin første fantastiske sommer. Vi smilte fra øre til øre da naboen fortalte at han hadde sett henne fange mus. Og vi – i alle fall jeg – hylte høyt og hoppa opp på kjøkkenbenken da det plutselig lå ei død spissmus midt i skuvsenga på kjøkkenet. Trofeaktig plassert. På stedet matmor kviler middag.
Men vi er på skjema. Det er stille i skapet.
Av Berit Fikse
Innlegget er skrevet på oppdrag fra lokalavisa Innherred og sto på trykk i papirutgaven lørdag 23. juni 2018.