Det var sommer, det var sol. Året var 1999, og store deler av familien Segtnan var samlet i Egypt for å feire jul.
Undertegnede var 17 år. Situasjonen var en diskusjon med min far. Vi sto i en av gatene i den egyptiske byen Hurghada. I tillegg til familien, som jo er vant til engasjerte ordvekslinger, hadde vi selskap av en ung egyptisk mann på noen og tjue. Han ble overrasket:
– Women be still! Women not talk! sa han lettere opprørt, trolig ment som et bidrag for å redde min far fra en trøblete situasjon.
Alle, som kjenner familien Segtnan godt, kunne rapportert at temperaturen mellom min far og meg ikke var over noen som helst strek, etter våre tegnesaker. Men verden er forskjellig.
På noenlunde høflig vis fikk vi avrundet opptrinnet, etter at lillesøster Grete med sine diplomatiske evner, og armbevegelser som gikk sakte opp og ned, forklarte:
– She’s not angry, she’s not angry.
Men jeg var jo det. Ikke på min far, men på min omtrent jevnaldrende egypter som mente at jeg i kraft av mitt kjønn skulle holde kjeft. Sånt blir litt for mye for meg.
Det er mange ting med andre kulturer jeg elsker. Ting som begeistrer meg, og som jeg ønsker å lære av. Som samhold på tvers av generasjoner, kunst og litteratur, herlige matretter – for å nevne noe.
Og så er det mange ting jeg tolerer, men som jeg ikke ville gjort på samme måte. Og endel ting jeg jobber med å bli flinkere til å tolerere.
Men så er det de tingene jeg verken klarer å akseptere eller tolerere. Ting jeg ikke kan godta at sånn skal vi synes det er greit å ha det. Og ytringsfrihet er en av de største kjepphestene. Rett og slett fordi den forteller så mye grunnleggende om hvordan et samfunn er skrudd sammen. Og for meg, er det helt avgjørende at begge kjønn – uavhengig av alder, status og inntekt – og på like vilkår, i alle rom i samfunnet, skal kunne bidra med sine meninger, tanker og synspunkter. Ikke på en hetsende og bevisst villedende måte, for også ytringsfriheten trenger sine reguleringer. Men det å ha en grunnleggende mulighet til å kunne si ting. Om smått og stort. Eller gedigne tanker, ideer og kritikk. Det å få ta en diskusjon. Uten at det blir reprimander, sosial straff, voldelige sanksjoner. I det store samfunnet vårt, men også i en temperert diskusjon med sin far, eller andre i familien.
Det er enkelt å kritisere. Det er enkelt å sette seg på sin høye hest og felle dom over «alle andre». Og egentlig er det feigt å starte en spalte med å fortelle om den unge egypteren som ikke blir gitt noen som helst anledning til å komme med sin historie. For jeg kunne også fortalt mange andre historier om han. Om hvor hyggelig og grei han var. Han tok imot oss med åpne armer, viste oss rundt i vakre Hurghada, serverte te, og det han forsøkte aller mest var å hjelpe mine foreldre, som skulle være enda en måned til Egypt, med å finne en passende leilighet.
Istedenfor å rette flasketuten mot den egyptiske familievennen, kunne jeg rettet den mot forhold her heime. For også oppe på bjerget har vi våre metoder for å forsøke å ta krøkfot på ytringsfriheten.
I boka Meningers mot – netthat og ytringsfrihet i Norge, skrevet av forsker Aina Landsverk Hagen i 2015, kom det fram at nesten halvparten av norske journalister har opplevd hets, sjikane eller trakassering. 25 prosent har opplevd trusler. De som virker mest utsatt er unge kvinner med minoritetsbakgrunn. Jeg håper det er flere enn meg som skjemmes på vegne av oss som fellesskap.
I et intervju på tv2.no i oktober 2015, utdyper forfatter Hagen at netthets slår forskjellig ut for kvinner og menn. Mens menn i større grad får kommentarer for meningene sine, får kvinner langt oftere negative tilbakemeldinger som går på kjønn og hvordan de ser ut. Kvinner som er på tv er spesielt utsatt. Dette er Norge i dag, altså.
Men hvorfor er journalister og redaktører en relevant temperaturmåler for helsa til vår egen ytringsfrihet? Jo, fordi den forteller noe om hva man kan regne med dersom man stikker hodet fram. Konsekvensene kan igjen føre til at mange av oss tenker at den trøkken er det ikke verdt. Og da er vi inne på et veldig farlig spor.
Journalister og redaktører er heldigvis hardføre folk. «Bare» 15 prosent av de spurte i den nevnte undersøkelsen svarte at de seriøst hadde vurdert å slutte som journalister på grunn av hets. Hadde mange av oss andre fått noen av de mailene og tekstmeldingene som det er referert til i boka, tror jeg en del av oss hadde blitt stille som mus.
Men jeg skal ikke det. Bli stille som mus, altså. For som innbygger i et samfunn har vi alle et ansvar for å bidra, for å «be the change you want to see in the world», som Mahatma Gandhi skal ha sagt. Og den beste måten å ta vare på ytringsfriheten på, det er å bruke den. I Egypt. I Verdal.
Berit
Innlegget er skrevet på oppdrag fra lokalavisa Innherred og sto på trykk i papirutgaven lørdag 20. august 2016.