Sand i skrubbsår

Det siste året har jeg vært så heldig å få bidra til å skrive handballkapittelet i Verdal IL sin jubileumsbok. Det har vært en lang og herlig trip down memory lane, og mye lenger bakover enn mitt minne også. Jeg har fått et lite innblikk i hvordan det hele startet like etter krigen, og sett hvordan det hele har utviklet seg. Fra utendørsidrett på grusbaner, til bygging av haller som fikk handballen inn i varmen. Og til å bli den handballfamilien som tok imot meg da jeg mange år etter oppstarten i 1945, skulle gå på banen i min første handballkamp i verdalsdrakt.

Selv kastet jeg handball for Verdal IL fra jeg var 10 til jeg var rundt 20. Det ble noen småsprell etter den tid også, men først og fremst er handballtida mi ei historie om barndom og ungdomstid.

Verdalscupen

Jeg husker fortsatt godt da det hele startet. Jeg mener det må ha vært august 1992. Sommerferien nærmet seg slutten, men før skolen igjen skulle starte, var det tradisjonen tro avkast for handballsesongen. Med Verdalscupen. Cupen over alle cuper. Først og fremst på grus- og asfaltbaner. Skrubbsår på knærne. Sand i sårene. Sommerfugler i magen. Fnistring, flørting og disco. Sprøstekt kylling med kinakål og ris. Minner. Gode minner.

Vi var en gjeng jenter som skulle spille på samme lag. Mange hadde allerede trent i flere år, og noen av oss kom som ferskingene vi var. Riktignok hadde jeg før denne tid hatt utallige timer i hall, på sidelinja sammen med mamma som trente både det ene og det andre laget. Men dette var det første møtet med mitt lag. Og mange nye venninner som er med meg fortsatt. Jeg husker ikke om vi tapte eller vant eller noe midt imellom. Men jeg husker at det var så fint. Det å være en del av et handballag.Verdalscupen. Trolig 1992. Mitt første handballag.

Spiller nummer 10

Og det var da bagen med drakter skulle fordeles denne seinsommerdagen i 1992, at jeg valgte nummer 10. Av den enkle årsak at jeg var 10 år. Lite visste jeg hvor skjebnesvanger alderen på dette tidspunktet skulle bli. For av alle uviktige valg i livet mitt, så ble dette et av de største. 10-tallet var drakta jeg helst ville ha til siste spilleminutt. Og 25 år senere kiler det fortsatt litt i magen når jeg tenker på det. Drakta mi. Tallet mitt.

Vi som startet med handball i Verdal IL rundt 1990 var veldig heldige. Vi kom inn i et miljø som bruste av selvtillit, pågangsmot og engasjement. Landskamper og Verdalscup. Vi var på et tidspunkt den klubben i området med flest aktive spillere. Og det å ha kampdag i Verdalshallen er fortsatt et av mine beste barndomsminner. Først spille kamp selv, for eksempel mot Sørlia. Laget vi elsket å hate. Laget vi hatet å tape for. Laget vi elsket å vinne over. Et lag som vi også ble litt glade i, fikk respekt for. For Sørlia var gode. Innmari gode! Og etterpå. Når vi hadde tapt, eller vunnet eller spilt uavgjort mot Sørlia, Frol, Stod eller kanskje Nessegutten, så var det tid for å henge i hallen. Pile ut på banen når det var pause i kampene. Skyte noen skudd på mål, fly over gulvet. Fjase og le.

På tampen av dagen, mens foreldrene fortsatt var opptatt med dugnadsøkta i kiosk og sekretariat, kom det vi hadde ventet på. Damekamp. Eller herrekamp. Det å få se forbildene våre briljere. Skyte hardt. Stenge forsvaret. Vi elsket det. Og vi tok det for gitt. For vi visste ikke om noe annet.

Dårlig samvittighet

Etter eks antall timer med skriving om handballhistoria til Verdal IL har jeg derfor fått et snev av dårlig samvittighet. Av den enkle årsak at vi ikke lenger har et damelag i Verdal IL. Og jeg føler meg truffet. For jeg, som gammel handballspiller, føler et ansvar for det. Jeg burde gjort som Åse Storstad, Anita Rostad Julnes, Anita Tjernsbekk og alle dere andre som var handballdamer da jeg var gryende fjortis. Dere som smittet nye generasjoner med handballglede.

Nå gror det heldigvis godt i handballmiljøet. Og i framtida klarer vi kanskje å stable på beina nye seniorlag. Men uansett hvordan det går – tusen takk til alle dere som skapte rammene rundt min tid som handballspiller for Verdal IL. Tusen takk til alle dere jeg spilte sammen med, dere vi spilte mot og foreldre som heiet – med Torbjørn Nordvoll i spissen. Og takk til alle dere som under hver bidige kamp tilrettela gjennom arrangering, dømming og lagleding. Som gjorde at vi kunne ta på oss drakta, varme opp i gangene, rope noen kamprop inspirert av fraglene og afrikansk stammedans. Og så entre banen, proppfulle av selvtillit og handballglede. Kjenne på at akkurat nå er dette det viktigste i verden. Litt skummelt var det, det innrømmer jeg. Men aller mest moro.

En stor takk til dere alle.

Og til unge handballspillere som snart skal sette i gang med ny sesong: Tvi tvi. Ha det moro!

Hilsen spiller nummer 10

Innlegget er skrevet på oppdrag fra lokalavisa Innherred og sto på trykk i papirutgaven lørdag 22. juli 2017.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.