Forrige helg var minstefrøkna og jeg i tyttebærskogen. I løpet av et par timer fikk vi med oss to små kilo med de sure, røde bærene. Dermed er høstens store sanking avsluttet her i gården. Nå har vi fryseren akkurat passe full av rips, solbær, blåbær, multer og tyttebær. Noen glass med eplesyltetøy har det også blitt, selv om høstens epleavling her i gården var av det dårlige slaget. Dårlig gikk det også med min lille grønnsakshage. Lenge så den så fin og frodig ut, men plutselig kom det et uanstendig antall larver og forsynte seg grådig av bladene. Kålrota var det som berget best, men i et ærlighetens sukk må jeg innrømme at også den var litt for trælete til å få en super cv. Salat, krydderurtene og sukkerertene ble riktignok en høydare, men ellers var det triste greier. Vi får prøve igjen til våren, og da blir det nok mindre utvalg av kål i hagen min.
Tilbake til forrige helgs bærtur. For hver gang jeg er på tyttebærtur kommer den første streifen av julestemning snikende. Kanskje fordi at hovedmålet med turen er å skaffe tyttebærsyltetøy til julekvelden. Men også fordi skogen har så fin og juleaktig drakt når tyttebærene er klare for høsting. Det mørke grønne, i kombinasjon med det varme røde. Det er så vakkert.
Selv om tida vi nå går inn i er stupende mørk, synes jeg det er så fint å begynne på ventinga, og alle små og store forberedelser den fører med seg. Som julegavelaging. Planlegging. Og det å kjenne at forventningene bygger seg opp.
Julegavene er jeg faktisk godt i gang med. Som den gründeren jeg er så er budsjettet langt lavere enn ved tidligere korsveier. Men med jevnt og trutt arbeid trylles den ene gaven etter den andre fram. Herlige hemmeligheter som er laget med en stor porsjon kjærlighet. Når jula er her skal du kanskje få se hva det var jeg tjona på med.
Berit