En junifin ettermiddag tok jeg med meg lesestoff ut i sola. La meg på magen, og lot strålene varme ei kvit, bleik bakside. Og så ble jeg litt ivrig i lesinga, noe jeg jo har tendens til å bli. Tida fløy, og da jeg klappa igjen boka over to timer senere, var jeg godt fornøyd av både lesing og soling.
– Koffer e rompa di så rau, spurte treåringen morgenen etter.
Og mora måtte krype til korset og medgi at kua ikke hadde vært like nøye med solkremen som hun til stadighet formaner sine små. Heldigvis var det ikke verre enn at jeg dagen etter begynte å se ganske så normal ut igjen. Med en anelse mer fargerik bak riktignok.
Så heldig var jeg ikke den gangen da ei venninne og jeg fant ei høyfjellssol i skapet oppe på loftet. Vi var 13 år, og hadde akkurat startet på vår første juleferie i ungdomsskolen. Det var fortsatt noen dager igjen til julekvelden, og vi bestemte oss for å sole oss. Tenk å bli brun og fin til jul da!
Vi hadde aldri vært borti ei slik høyfjellssol før. Men vi skjønte at den lampeaktige kreasjonen på om lag 50 centimeter kunne brukes til bruning. Kanskje var det på grunn av beskyttelsesbrillene som hang på den? Lydløst ble derfor klenodiet, trolig fra 1970-tallet, fraktet inn på rommet mitt, helt uten at husets overhoder oppdaget det. Vi puttet ledningen inn i stikkontakten, plasserte brillene på vår nese. Og så satte vi oss og lot det blåaktige lyset treffe ansiktene våre etter tur. Målet var en halvtime hver, noe vi ikke syntes var en uvanlig tidsperiode for den gangs omgang med solarier. Men høyfjellssol skulle vise seg å være en helt annen sjanger. I ettertid fikk vi høre at udyret vi hadde foran oss var anbefalt å bruke i 45 sekunder, og maks 1 minutt. Muligens hadde vi sittet et 10-minutt hver da sikringen gikk.
Vi ante fred og ingen fare da vi senere samme kveld sa «ha det» til hverandre utenfor gammelskolen i Vinne. Men jeg husker at den kalde, mørke vinterlufta under stjerneklar himmel gjorde godt mot de varme kinnene.
Morgenen etter var det et rødt ansikt med to kvite rundinger rundt øynene som møtte meg i speilet.
– Oi, tenkte jeg kanskje, men var fortsatt ved godt mot. Etter rødt kommer brunt, det er jo slik med sol, ikke sant?
Jeg satt i bilen, og ventet på mamma som var inne på en butikk for et førjulsærend, da den første vassblemma piplet fram. Det skulle bli mange. Leppene mine, som i utgangspunktet er velfylte fra naturens side, ble teppebombet og doblet nærmest sin størrelse. Det samme med panna. De vannfylte blemmene florerte, og de største var sikkert nærmere to centimeter lange.
Det ble ei trasig jul. Og jeg husker så godt da jeg 1. juledag tok på meg en ny, fin genser jeg hadde fått i julegave. Den var litt trang over hodet, men jeg tvang den på. Resultatet var at det rant varm væske nedover øynene fra sprengte panneblemmer. Ikke akkurat stas.
Venninna mi ble også synlig berørt. Hudtypen hennes er av langt sterkere kvalitet når det kommer til pigment, så hun fikk en dyp rødfarge med små blemmer. Du skulle ha sett oss! Men det var det jammen ikke mange som fikk. For veldig mye tid ble tilbrakt i heimen denne jula.
Da jeg gikk til skolen igjen første skoledag i 1996, var det bare noen små sår som vitnet om juleforberedelsenes strabaser. Helt over var det riktignok ikke. For gjennom hele ungdomstida, spesielt i festlige lag, ble ansiktet mitt uhyre lett rødt. Med unntak av de kvite, lysende områdene rundt øynene. Snakk om vakkert.
20 år har godt siden ansiktssolinga. Venninna mi har blitt hudlege, og jeg veldig flink til å bruke solkrem. Vi har lært på hvert vårt vis (hun ved å lese forskningsbaserte fagbøker, jeg ved å google) om soling, grader av forbrenning og hudkreft. Det er lite trøst å finne i undersøkelsene. Førjulsforberedelsene i 1995 er selve oppskrifta på både å legge til rette for føflekkreft og rynker. Sistnevnte skal jeg riktignok leve godt med. Men oppi det hele må vi nesten bare være glade for at det gikk så bra som det faktisk gjorde. Uten beskyttelsesbrillene, og ei sol som til slutt sa at nå må det jammen være nok, hadde vel jula blitt tilbrakt på Haukeland sykehus for behandling av tredjegrads forbrenning, og kanskje åpning av gjenklistrede øyne.
Det er ikke mange ganger jeg har vært solbrent etter julesolinga. Når vi ser bort fra smellen jeg gikk på i begynnelsen av denne måneden, riktignok. Men jeg får bruke episoden til fornyet motivasjon for fortsatt flittig bruk av solfaktor.
Riktig god sommer. Nyt sola! Men med måte. Og solkrem!
Berit
Innlegget er skrevet på oppdrag fra lokalavisa Innherred
og sto på trykk i papirutgaven lørdag 25. juni 2016.