Plast i havet

Nok en mai har fløyet forbi. Festmåned, kakemåned, konfirmasjonsmåned. Russ i gatene og røde dager i kalenderen. Mai er moro.

Men mai er også ryddetid. Mange av oss har i løpet av måneden, mellom kakespising og hurra-rop, gått med gule sekker i strandkanten og plukket søppel. Litt for moder jord, litt for framtidas arvtagere av nettopp moder jord, og litt for å føle at man gjør noe mens den ene plastforspiste sjøarten etter den andre ruller over skjermen, med magesekken fylt av menneskeskapt elendighet.

For det er alvor.

Og det var det for lenge siden. I løpet av sine første 100 år på kloden har plast sørget for et verdensproblem som bare vokser mens du leser. Og det trengs en opprydning av de sjeldne. Tante Sofie! Blekkulf! Farfar! Anyone! Vi trenger dere nå.

«Ein farfar i livet skull’ alle ha». Det synger Odd Nordstoga. Og farfaren vår var akkurat en sånn farfar som fortjener en sang. Da vi kom innom kårhuset, satt han med kryssordet sitt, med P1 litt for høyt i bakgrunnen, og smilte alltid så varmt da han så oss. På den måten at du kjenner at her passet det perfekt å komme innom.

Mye fint kan sies om farfar, og dagens tema handler om søppel. For var det en ting farfar lærte oss så var det at søppel ikke skal ligge langs veien og åkerkantene. Han sa det aldri. Men han viste oss. Hver eneste tur vi hadde med farfar rundt omkring i barndommens verden – les: en ganske avgrenset del av Vinne, med gammelskolen og vasstårnet i Busveet som hovedattraksjoner – så plukket farfar søppel. Det var ikke store mengdene han fant, for farfar var hyppig på turgåinga, men passerte han rusk og rask i veikanten, plukket han det opp. Tok det med til nærmeste søppeldunk.

Jeg tenkte aldri over at det var verken rart, eller bra, eller flaut, eller noe helt annet. Det bare var. Farfar. Og i ettertid har jeg skjønt at krafta i å vise, er noe helt for seg selv. 12 år etter at farfar døde, klarer jeg ikke å passere søppel langs veien uten å kjenne det i magen. En refleks av en følelse som sier at det der må du plukke opp Berit.

Farfar var forut sin tid.

Han var i alle fall forut at det ble akutt behov å være lidenskapelig opptatt av søppel i naturen. For moder jord bader i søppel. I løpet av hvert minutt som går, dumpes det plastsøppel tilsvarende en fullstappa lastebil i havet. Og det er all grunn til å tro at det vil eskalere om vi ikke skjerper oss. En WEF-rapport fra 2016 er tydelig på at i dette tempoet vil havet ha mer plast enn fisk i 2050. Havet som skulle være framtida – og redningen – vår.

Men plast i havet, betyr plast i fisken.

Og plast i fisken betyr plast på matfatet. Både vi og alle etter oss får det rett i magesekken om vi ikke gjør noe.

Selv om problemet er stort er det aldri for seint å starte. Jeg vokste opp med ozonlagskrise på 1980-tallet. Og ozonlaget er et godt eksempel på at vi har gått sammen på tvers av land, og berga jorda før. Vi har i alle fall gjort et helhjerta forsøk som ser ut til å virke ganske godt. Heller ikke denne gangen er løsningen enkel. Men den er mulig. Det må vi tro.

Akkurat som med ozonlagskrisen, krever det at politikere på tvers av små og store land, går sammen og finner gode løsninger. For hvordan vi får ryddet opp. For hvordan vi får stoppet forsøplinga som pågår. Vi trenger holdningsskapende arbeid. Og i akkurat dette tilfellet tror jeg også vi må slå til med flere avgifter som viser alvoret. Jeg er sikker på at jeg hadde blitt flinkere til å huske handlenettet dersom hver bærepose hadde kostet en 5-er. Minst.

Og så må vi tro at hver og en av oss kan spille en rolle i dette store spillet. Ved å stemme fram politikere som er villige til å sette fart på jobben, og prioritere store penger. For ryddinga av havbunnen blir dyrt. Men vi har ikke råd til å la være.

Og det enkleste av alt:

Vi må også slutte å «miste» sjokoladepapiret og posen med hundebæsj. Slutte å legge igjen bokser og flasker og fiskesnøre på leirplassen. Slutte å kaste sigarettsneiper og snus. For det forsvinner ikke av seg selv. Alt vi «mister» havner til slutt i havet. Med hjelp av vinden, bekker og elver.

Strandryddedagen 6. mai 2017. Gul plastpose fylles med søppel på stien fra Tvistvold til elvepromenaden i Verdal.
En liten kattepus ble veldig nysgjerrig på ryddinga vår. Og katta sitt besøk sørget for at 4-åringen ble veldig ivrig på å saumfare området for glassbiter og andre farligheter.

Da 4-åringen og jeg en lørdag i mai ruslet langs elvepromenaden, med hansker og gulsekk, traff vi en hyggelig eldre mann.

– Kjæm dåkk fra kommunen, spurte han da han så undertegnede og Mini-Me plukke søppel i elvekanten.

Men akkurat denne dugnaden kan vi ikke overlate til kommunen alene. Mai er straks over. La oss bruke juni godt.

Av Berit Fikse

Innlegget er skrevet på oppdrag fra lokalavisa Innherred og sto på trykk i papirutgaven lørdag 27. mai 2017.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.