Mi briljante venninne

Endelig. En småhustrete julidag ble jeg ferdig med «Mi briljante venninne» av Elena Ferrante. Ei bok på 400 og noen små sider.

Det er lenge siden sist jeg har brukt så lang tid på ei bok. Jeg startet på den allerede i april. Men det var en hektisk vår, så det ble bare litt sniklesing her og der mellom de mange slagene. Derfor ble jeg ikke skikkelig sugd inn i fortellingen, og denne boka er ikke av typen som egner seg til småstunder nå og da. For den bugner av et fargerikt persongalleri, med italienske for- og etternavn som havner litt hulter til bulter dersom du lar det gå for lang tid mellom øktene.

I sommer fikk jeg endelig tid til å sette av flere timer i strekk, og da gikk det unna. For boka er absolutt ikke dårlig. Tvert imot. Og til slutt ble jeg fullstendig hektet på jeg-fortellerens historie om oppveksten i en passe sliten del av Napoli.

Det passer bra, at jeg ble hekta altså. For dette er visstnok bare bok nummer en i serie på fire skrevet av italienske Elena Ferrante. Eller helt riktig, hvem som har skrevet boka vet jeg faktisk ikke. For forfatteren skriver under pseudonym, og bare det italienske forlaget kjenner identiteten til forfatteren. Det gjør jo det hele passe pikant.

Versjonen jeg leste var på nynorsk. Og som den nynorskelskeren jeg er, passet det perfekt. Det tok ikke lange stunda før jeg var ett med nynorsken til oversetter Kristin Sørsdal.

Neste bok på norsk slippes 10. oktober. Så da har jeg enda en grunn til å glede meg skikkelig til høsten 2015.

Berit

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.