Vi har så mye å lære av barna. På måten de observerer, på måten de ser den verden som vi så ofte haster oss igjennom.
I fjor høst var det en periode sønnen vår nesten daglig hadde med en gave til mamma da han kom heim fra barnehagen, eller hadde vært en tur ute. Superstolt kunne han fortelle at han hadde funnet noe fint til meg, og hver dag tok han opp en, to, kanskje tre grå steiner fra lommene sine.
– Se den jeg fant i dag. Den skinner. Til deg mamma, kunne den lille si. Alltid med like stor entusiasme, under overrekkelse etter overrekkelse.
Det var steiner overalt. I gangen, i bilen, på badet. Til slutt fylte de en hel brødpose på kjøkkenbenken.
Da adventstida kom, og ryddesjauen satte inn, vurderte jeg å bære posen ned i kjellerboden. Men så hadde det seg slik at de fire adventslysene ble så naken på tinnbrettet sitt. Og i et uvanlig lyst interiørmoment for undertegnede falt brikkene omsider på plass. Steinene havnet på fatet.
Finere adventsstake har jeg aldri hatt i hus. Og nå er steinene fortsatt på brettet, selv om lysene ikke lenger er lilla. Titt og stadig får jeg takket den lille helten for de nydelige gavene han har plukket til mamman sin.
Gråstein kan være fantastisk vakkert!
Berit