Jeg likte egentlig skolen godt. Men jeg hadde et soleklart favorittfag. Norsk. Og da spesielt når vi skulle skrive stil, eller når vi lærte om litteraturhistorien.
Min store forelskelse i litteraturhistorien startet nok for alvor da vi lærte om romantikken og Henrik Wergeland (1808-1845). Hans korte, men innholdsrike liv tok meg med storm. Jeg ser ennå for meg barnerommet hans, med bøker, skrivesaker, kaniner, frosker og planter. Muligens var det ikke helt slik, men sånn er det fargerike bildet jeg får i hodet. Det var også spennende å høre om hans søster Camilla, etter hvert gift Collett, og hans engasjement for både fedreland og utsatte folkegrupper. Og selvfølgelig duellen med Henriks lyriske rival – og søsteren Camillas flørt – Johan Sebastian Welhaven.
Det sluttet ikke med Wergeland. Realismen med Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen sine liv var godt stoff. Naturrealismen på 1880-tallet ble enkelt pensum med Hans Jæger, Christian Krohg og Oda Lasson Krohg i spissen. Nyromantikken (1890-1900) var perioden da Knut Hamsun for alvor ble et navn å merke seg.
Da vi rundet nytt århundre ble alt så mye mer uoversiktlig. Så mange navn, så mye krig, så rotete perioder. Derfor falt jeg litt av.
I ettertid har jeg fundert litt på hvorfor jeg synes litteraturhistorie er så spennende. Er det fordi dette var forfattere, og at jeg selv drømte om en gang å havne i samme liga? Egentlig tror jeg det er mindre svulstig enn som så. For jeg har opplevd akkurat det samme med annen historiefortelling. Det har alltid vært mer motiverende å lære når det har handlet om mennesker. Som Sokrates, istedenfor 400 år før Kristus. Som Mozart og Beethoven, istedenfor 1700/1800-tallet. Som Elvis, istedenfor USA på midten av 1900-tallet. Mennesker er knaggen jeg trenger for å hekte på læring. For det fine er jo at man samtidig lærer mye om perioden og tida personen lever i.
Av akkurat samme grunn har jeg nå blitt forferdelig interessert i både andre verdenskrig og den kalde krigen. I et av prosjektene jeg skriver på er handlingen knyttet til begge disse krigene, gjennom livene til tre unge jenter på 50-tallet. Derfor har jeg den senere tiden, med store, tidvis våte øyne, sett og lest så mye om disse krigene. Muligens har jeg lest det meste før, men denne gangen lærer jeg på en ny måte. Om tyskernes bombing av England i 1940-1941. Om de utallige millionene som mistet livet under andre verdenskrig. Om britenes bombing av Dresden i februar 1945. Om etableringen av Berlinmuren, fulgt av utreisenekt fra eget hjemland. Om sensur. Og brev som er åpnet og lest før de dukker opp i den østtyske postkassa flere måneder etter at de er sendt.
På seg selv skal man kanskje ikke kjenne andre, men jeg tipper at det er mange andre som også lærer mye gjennom å ta utgangspunkt i enkeltpersoners historie og opplevelser. Derfor synes jeg det er så meningsfylt å holde på med mine skriveprosjekt. For tiden er det tre bøker jeg skriver på. Og kanskje vil en del der ute i framtida lære litt om tidene som ligger bak oss, gjennom øynene til personene jeg skriver for. Jeg håper det.
Berit