Da har jeg omsider lest ferdig «Din godhet» av Linda Olsson. De første sidene gikk tregt, akkurat som begynnelsen da jeg leste Olssons «La meg synge deg stille sanger». Men fra omtrent side 50 tok også denne romanen et godt grep om meg, og lot meg ikke legge vekk boka før siste setning var lest. Det skjedde like før klokka 01.00 i natt. Da kunne jeg utgrått og med en blanding av hikst og lettelse plassere den på nattbordet.
Det er en sterk historie, eller mer riktig, den har minst to veldig sterke historier. Begge spunnet ut fra oppveksten til de to hovedpersonene i boka.
Jeg skal ikke avsløre innholdet i boka, men kan gi den min varmeste anbefaling. Og så er det lurt å huske at spesielt siste del av boka egner seg best til lesing i et landskap hvor snørr og tårer kan få strømme fritt, spesielt om du er som meg, en sånn som går inn i historier med hud og tårer.
Det passet egentlig godt å bli ferdig med denne boka nå, for onsdag kom «Mi briljante venninne» av Elena Ferrante i posten. Så når jeg får summet meg etter «Din godhet», vet jeg hva jeg har på agendaen.
Berit