Å hurtiglade bil og barn

I sommer har vi feriert mye i egen kommune. Vi har bada i Lundselva, bada i Verdalselva, bada i fjorden, golfa på Trones, leika i Moeparken, og barna har mata høner, griser, ender og sauer på Stiklestad. De fikk også se Spelet for første gang. Med store øyne og 1030 spørsmål. «Men kor e denn kånnåker’n?» sa den yngste gang på gang da kongen red forbi oss i amfiet.

I tillegg leide vi Grønningenhytta av Verdal fjellstyre i noen dager.

Vakre Verdalsgrønningen.

Et genialt tilbud for hytteglade uten eget krypinn. På frodige Grønningen ventet en perle som ga oss multer, sandstrand og null mobilsignal. Lykke!

Nyplukka, nyrørte blåbær. Bedre blir ikke pannekaker.

Men, som turister hadde nok sjansen vært stor for at vi hadde peisa rett forbi Verdal. Levanger ville vært et mye mer åpenbart valg. Hvorfor kommer jeg tilbake til.

I sommer ferierte vi også i Finland. Sju dager i Oulu, for å bruke det finske navnet på Finlands femte største by. Oulu ligger ved Bottniska viken, altså norddelen av Østersjøen. På 65 grader nord, eller Namsskogan i norsk målestokk. Og så langt oppe til høyre, at den raskeste veien er å kjøre på oversiden av vannkanten framfor å ta båten fra Umeå til Vaasa.

Ruteplanleggeren til NAF fastslo at den korteste veien ville være å kjøre til Nordland og deretter sikte østover. Da ville turen vært på 984 kilometer, og ta 12 timer og 20 minutter.

Riktignok ikke for oss. Kilometerne ville vært det samme, men rutas mangel på hurtigladere gjorde at vi måtte beregne mye mer tid. For i vår kjøpte vi oss elbil. Dermed måtte dieselbilen med stort bagasjerom og skiboks på taket, vike for en liten, snasen Opel Ampera-e. Med en rekkevidde på ca. 40 mil når batteriet er fulladet. En kjekk investering til hverdagslivet, men hvordan ville nyvinningen funke for bilferie? Med rekkeviddeangsten sittende på skuldra gikk diskusjonene før avreise.

I og med at Nordlandsruta var ekskludert, endte vi med å velge østerleden. Altså Verdal, Østersund, Umeå. På vei dit tok vi for variasjonens skyld båt fra Umeå til Vaasa, før vi kjørte opp til Oulu og passerte Parhalahti, Haapajoki og Pattijoki. Det skal finnene ha, de er gode på veiskilt som gir enkle verdalinger en litt artigere biltur.

Artig når ungene begynner å knipse feriebilder. Her har vår eldstemann fanget mora og faren i PowerPark.

På vei heim droppa vi båtlivet til fordel for å kjøre svenskenes del av green highway. Via Haparanda, Luleå, Piteå, Umeå og Örnsköldsvik. Etter ei natt i sistnevnte, kjørte vi til Verdal med stopp i Østersund og Åre, og var heime i god tid før England tapte semifinalen mot Kroatia. En todagers heimreise på 1084 kilometer.

Før avreise, og med regnestykket over 2000 kilometer i elbil, var jeg ganske lunken til hele prosjektet. Riktignok jublet CO2-samvittigheten fra den andre skuldra, men det hele virket for tullete til å kunne gå bra. Det at vi attpåtil hadde nedgradert bagasjeplassen såpass kraftig siden forrige tur, gjorde at pakkinga måtte ligne mer en tredagers fjelltur med lange marsjdager, enn de 20 kiloene per person du kan sjekke inn hos SAS. Men selv om vi pakket i bare én koffert, var det utrolig hva vi fikk med. Og med litt klesvask til hjelp hadde vi egentlig med for mye – som vanlig.

Hurtigladinga ble oppskrifta for at bilturen ble superfin. For hurtiglading av elbil tar gjerne et sted mellom 30 minutter og en time, og alle som har kjørt bilferie med barn i baksetet, vet at gode pauser er gull verdt. Etter 30 mil har både store, små og blodomløpet godt av litt aktivitet.

For vår del ble pausene valgt ut fra hurtigladestasjonene. Hadde tettstedet vi passerte en hurtiglader, ja da var den aktuell for fam Fikse. Dette gjør at vi kjapt hadde strøket Verdal fra stoppestedkartet dersom vi hadde kjørt forbi egen kommune. For her henger vi etter, og hadde vi kjørt gjennom Innherred ville Levanger vært mye mer aktuell dersom det var behov for stopp og lading.

Mangelen på hurtigladere må vi ta innover oss. Norsk elbilforening sine tall for juni 2018 viser at 26,2 prosent av nybilsalget så langt i år er ren elbil, mens ladbar hybridbil-tallet er 20,4 prosent. Men det at vi ikke har hurtigladere i Verdal så langt, er samtidig en gyllen mulighet når hurtigladerne skal plasseres. For det å tenke muligheter og opplevelser i gangavstandsradius er noe mange av ladestasjonene vi besøkte hadde mye å gå på. Og for oss som er turister hadde det vært suverent med enkel skilting fra hurtigladerstasjonen: Shopping i den retningen. Mat i den retningen. Lekeplass finner du der.

Her i Verdal bør vi i alle fall ha en hurtiglader i sentrum og en på Stiklestad. Og de bør opp før neste sommer. Hvis ikke peiser stadig flere turister rett forbi.

Berit

Innlegget er skrevet på oppdrag fra lokalavisa Innherred og sto på trykk i papirutgaven lørdag 18. august 2018.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.