Jeg tror jeg vokste opp i ei tid hvor det var ganske løssluppent med tanke på komma. Jeg kan i alle fall ikke huske særlig mange skoletimer hvor bruk av komma var headliner. Med unntak av foran men, selvfølgelig. Derfor smerter den forrige setningen til og med mitt underutviklede kommahjerte.
Med årene har jeg forstått at det egentlig finnes en hel haug med kommaregler. Og når jeg har tekster til gjennomgang av min eminente korrekturleser (les: mamma), så er komma, og ikke minst manglende bruk av komma, noe av det hun må bruke mest tid på.
Det må det gjøres noe med!
Derfor har jeg investert i ny bok, med den selvfølgelige tittelen «Komma», av Bård Borch Michalsen. Det tror jeg blir akkurat den medisinen jeg trenger. Ikke det at jeg har lest boka, den kom i posten i går, men nevnte Michalsen har klart å lære meg ting ved tidligere korsveier. Jeg var så heldig å ha Bård som lærer en kort periode da jeg gikk journalistikk i Bodø. Her fikk jeg blant annet en på-alarm utdelt. En imaginær alarm som jeg skal la ule hver bidige gang jeg bruker «på» i mine tekster. Det ble et råd jeg har hatt god nytte av.
Nå er det altså komma som står for tur. Og jeg ser ikke bort ifra at han nye huskeregler på lur, av typen vanskelig å glemme.
Berit