Pressen har tøffe tider. Det er i alle fall sånn det ser ut om dagen.
Årsaken er visstnok at du og jeg – og sikkert også dompapen – har endret vaner. Mens vi før abonnerte på en tre-fire aviser, har lista skrumpa. Kanskje har vi igjen én avis. Men for øvrig gjør vi som vil, og får med oss stort og smått via sosiale medier. Og i nettaviser, som viser til saker som den konkurrerende avisa – som i første omgang brukte ressurser på å jobbe fram nyheten – har lagt bak en betalingsmur.
Mye har endret seg for den tradisjonelle pressen. Sluttpakker deles ut som drops i valgkamp mens vi står rundt og ser på. Kanskje godter vi oss også bitte litt? For nå får de endelig smake sin egen medisin disse journalistene – som har skrevet både «sålles» og «nålles» så lenge vi kan huske.
Men er det egentlig journalistene det er synd på?
La oss først bruke 100 sekunder til å tenke over hva journalistikk egentlig er. Og hva journalistikk gjør i et samfunn. For når vi nå står planta i en tidsalder, hvor mange har kutta ut avisabonnementene og tilsynelatende hater NRK-lisensen, er det viktig å huske at demokratiet trenger journalistikk. Vi trenger aviser og tv-kanaler som lager nyhetssaker. Vi trenger radiokanaler som gjør mer enn å få oss til å tippe lyden av Norge. Vi trenger at det finnes en yrkesgruppe der ute som tar rollen som uavhengig vaktbikkje, og som følger både de store pengene og de mindre beløpene. Som ikke er et mikrofonstativ for verken idrettstopper, kostholdseksperter, lokalpolitikere eller presidenter, men som setter seg inn i sakene og stiller spørsmål på vegne av oss alle.
Vi trenger at noen saumfarer de offentlige postlistene, og sjekker om vi har fått post som vi alle bør kjenne til. For det som skjer i kommunen, fylkeskommunen, staten og så videre, er ikke noen få politikere, eller administrativt ansattes, personlige anliggende. Det er fellesskapet sitt. Og vi trenger journalister som finner nyhetene og deler dem med oss. Nyheter som angår vår egen lille boble, men ikke minst nyheter som gjelder alt og alle utenfor vår egen radar.
Et demokrati uten en fri, slagkraftig presse, er intet demokrati – det er et styresett vi på ingen måte ønsker å leve i. Et samfunn uten frittgående journalister blir mer utsatt for korrupsjon og overtramp, både i den ene og den andre leiren. For journalistikk holder oss alle litt i sømmene.
Og så er det en gang sånn at en fri presse innebærer at verken du eller jeg, naboen eller konkurrenten, skal ha adgang til å diktere redaksjonelt innhold. Det at vi ikke har denne kontrollen vil innebære at det av og til skrives eller vinkles på en måte som vi ikke ønsker. Men vi som ikke jobber som journalister eller redaktører skal være glade for at det er sånn. Helt oppriktig.
Tilbake til spørsmålet:
For det er ikke journalistene det er synd på. Journalistene vil finne seg nye arbeidsoppgaver. Mange vil gjøre som meg; begynne å skrive på vegne av aktører som betaler for ordene våre. Behovet for historier og kommunikasjon vil aldri forsvinne. Men journalistikk er noe annet. Og skulle vi ende opp med et samfunn uten en presse med slagkraft og muskler, ja da er det du og jeg – og sikkert også dompapen – det er synd på.
Så hva er løsningen?
Det er ingen grunn til å tenke at alt var bedre før. Morgendagens journalistikk finner ikke svarene i gamle dager. Og pressen må ta hovedoppgaven med å finne en forretningsmodell som er bærende i framtida. Forhåpentligvis er de allerede godt i gang, og min spådom er at vi framover vil se et ganske annerledes presselandskap. Hvor det også vil dukke opp flere, men mindre aktører. Som er skrudd sammen på en måte som koster mindre enn i dag, og som får til mer journalistikk for pengene.
Men det er ikke bare pressen som har et ansvar i dette bildet. Også myndighetene bør se på ordningen med pressestøtte, og sjekke om vi bør bruke mer penger til å kvalitetssikre at nok av oss jobber som journalister. Nettopp fordi vi som er Norge trenger det – og fortjener det.
Men hva med deg og meg?
Vi bør starte med å anerkjenne jobben journalister er satt til å gjøre. Og istedenfor å snakke ned journaliststanden rundt kjøkkenbordet, bør vi forklare nye generasjoner at journalistene har en rolle i et fritt demokrati. En viktig rolle, på vegne av oss alle.
Og så bør vi sette journalistikk på handlelista vår igjen.
Berit
PS til deg som allerede abonnerer: Hurra for deg – og husk å dele digitale abonnement med eventuelle ungdommer i husstanden.